Filmfestivalen i Cannes: De belgiske brødrene Jean-Pierre og Luc Dardenne («Gutten med sykkelen», «Lornas stillhet», «To dager, en natt», «Young Ahmed») fortsetter ufortrødent å lage tilsynelatende enkle, men så avgjort sterke filmer om vanskeligstilte i det moderne Europa.
«Tori og Lokita» handler om to unge afrikanske migranter som kjemper for å karre til seg en plass i et samfunn som ikke vil ha dem, slik at de dermed er prisgitt krefter som vil utnytte dem.
Denne tematikken har selvsagt et potensial til å provosere kraftig, men regissørenes dokumentariske metode, der beskrivelsene nesten er strippet for enhver overflødig følelse, gjør at man må slite litt for engasjementet.
Den siste akten gjør likevel «Tori og Lokita» til en av Dardenne-brødrenes sinteste filmer på lenge.
ANMELDELSE: Historien i «Crimes of the Future» krever svært sterke virkemidler
Gir seg ut for å være bror og søster
Ungutten Tori (Pablo Schils) og tenåringsjenta Lokita (Joely Mbundu) har møtt hverandre på båten som smuglet dem til Europa. Nå gir de seg ut for å være bror og søster i et forsøk på å sikre Lokitas status som flyktning i Belgia.
Mens hun venter på å få sine papirer, må de tjene penger som kan sendes tilbake til Lokitas familie i Afrika, og for å betale det de skylder menneskesmuglerne som fikk dem til Europa (Marc Zinga og Nadège Ouedraogo).
De jobber for narkolangeren Betim (Alban Ukaj), som også er kokk på en italiensk restaurant, og frakter produktene hans rundt til kundekretsen.
I ren desperasjon etter å tjene mer penger takker Lokita ja til et tilbud om en ikke helt lovlig jobb, som gjør at hun, i hvert fall for en periode, må skilles fra Tori.
ANMELDELSE: «Syk pike» er en sylskarp satire over oppmerksomhetstyranniet
Sosialrealisme i sin pureste form
«Tori og Lokita» er sint sosialrealisme i sin pureste form, laget som om den var en dogme-film (og det kunne faktisk vært interessant å vite om Dardenne-brødrene egentlig har brutt en eneste dogme-regel under innspillingen).
De har samarbeidet med fotograf Benoît Dervaux ni ganger tidligere, og man kan få inntrykk av at dette teamet kan lage denne typen film omtrent på auto-pilot.
De forteller historien på en svært direkte måte, helt uten staffasje, og det kan virke som om de ikke gjør en tøddel for å legge til eller forsterke emosjonene.
Dette gjør at publikum blir litt overlatt til seg selv når det gjelder hva man skal føle, men det er jo selvsagt åpenbart at de unge hovedfigurene fortjener all medfølelse man kan stille opp med. De er omgitt av ubarmhjertige krefter som på ingen måte er opptatt av hva som er til deres beste.
ANMELDELSE: «More Than Ever» forteller finstemt og nyansert om å klamre seg til livet
Gir historien autentisitet
Både Pablo Schils og Joely Mbundu er amatører som aldri har spilt i film før, og det kan nok merkes. Det finnes scener i denne filmen der man kunne ønske at de hadde et større register å spille på.
Samtidig gir dette historien en autentisitet som heller ikke skal undervurderes. «Tori og Lokita» føyer seg derfor inn i rekken av Dardenne-brødrenes gode filmer om Europas utsatte og sidestilte.
Den burde kunne provosere mer, og har noen manusløsninger som virker i overkant enkle og naive, men filmen føles likevel viktig og vesentlig.
Den greier i løpet av 89 kjappe minutter å gi en uggen følelse av at noe er fryktelig galt ved systemet som tar imot disse migrantene.
(«Tori og Lokita» vises i hovedkonkurransen i Cannes. Det er ennå ikke kjent om den får norsk kinodistribusjon, men jeg har tatt sjansen på at den i så fall vil få «Tori og Lokita» som direkte oversatt norsk tittel.)
