PÅ KINO 12. AUGUST 2022: Tidlig i filmen ser vi at en av hovedpersonene har på seg ei t-skjorte med «Jurassic Park»-logo. Det er nok slett ingen tilfeldighet, siden den har en del til felles med Steven Spielbergs dinosaur-klassiker.
«Beast» handler nemlig også om familiemedlemmer som trues av en skapning med skarpe tenner og klør på det som skulle være en hyggelig opplevelsestur, bare at monsteret er ei løve og parken et viltreservat i Sør-Afrika.
Den islandske regissøren Baltasar Kormákur («101 Reykjavik», «Havet», «Everest») skaper mye spenning ut av en liten historie, skrevet av Ryan Engle og Jamie Primak Sullivan, der Idris Elbas tyngde og autoritet som skuespiller sikrer at man fra starten er fullt klar over hva som står på spill for rollefiguren hans.
«Beast» kunne nok ha bygd videre på noen av de mellommenneskelige relasjonene som spilles opp, men Kormákur nøyer seg med å antyde dem akkurat nok til at vi rekker å bry oss om figurene før de potensielt blir løvemat.
ANMELDELSE: «Prinsessen» får seeren til å føle seg som en del av problemet
Sint og diger løve angriper
Etter en foruroligende prolog med klare signaler på hva som skal komme, møter vi amerikanske Nathan (Idris Elba), som reiser på ferie til sin avdøde kones hjemland, Sør-Afrika. Tanken er å la døtrene Mare (Iyana Halley) og Norah (Leah Jeffries) se hvor moren kom fra som en del av sorgprosessen.
En gammel venn av familien, Martin (Sharlto Copley), tar dem med på safari i en lukket og avsidesliggende del av et stort viltreservat, men den idylliske utflukten på savannen blir forvandlet til et mareritt når en sint og diger løve plutselig går til angrep.
Bilen settes ut av spill, flere kilometer unna nærmeste bebyggelse, og de har ingen radio- eller telefondekning. Det er utgangspunktet for en stramt fortalt historie med mange skrekkelige situasjoner og vedvarende spenning.
Samtidig får man en snikende følelse av at løvens handlinger lar seg rettferdiggjøre i forhold til naturens lover i hans eget rike.
Virker skremmende ekte
«Beast» er nydelig fotografert av den Oscar-vinnende veteranen Philippe Rousselot («Der elven renner», «En vampyrs bekjennelser», «Farlige forbindelser»), som virkelig fanger inn den sørafrikanske savannens simultane prakt og uhygge i superlekre bilder i bredformat.
Filmen følger lenge den gylne skrekkfilmregelen om å ikke vise for mye av monsteret, akkurat som i skoleeksempler som «Haisommer», «Alien» og «The Thing». Når det gjelder før nevnte «Jurassic Park», kan det argumenteres med at T-Rex-en er på sitt skumleste rett før du i det hele tatt ser den.
Også løven i «Beast» er lenge bare en antydet trussel, men er fryktinngytende når han først hopper frem. Den er riktignok skapt digitalt, men virker skremmende ekte på meg, og er et effektivt faremoment.
Flere av spenningssituasjonene avhenger av at figurene gjør dumme ting, som å la dører og vinduer stå åpne med den største selvfølgelighet, eller bevege seg unødig rundt i åpent terreng, selv om man vet at en morderisk løve lusker rundt i umiddelbar nærhet. Men det gir gode resultater for den som liker å bli plassert ytterst på stolsetet i kinosalen.
ANMELDELSE: «Ulvevandrerne» er rett og slett ekte animasjonskunst
Naturen tar igjen
Idris Elba, Sharlto Copley, Iyana Halley og Leah Jeffries spiller med en sjarmfull troverdighet som gjør det lett å sympatisere med figurene deres. Både de voksne karene og tenåringsjentene har personligheter og egenskaper som gjør dem til mer enn bare funksjonelle brikker i en løvethriller.
Samtidig blir de, i løvens øyne, urettmessig sett på som representanter for mennesker som utnytter faunaen på det groveste, men det kan man knapt klandre løven for.
Det gir en viss tilfredsstillelse å se noen av de rette adressatene, nemlig en gjeng ufyselige krypskyttere, oppleve de ytterste konsekvensene, samtidig som det skaper en umiddelbar og berettiget frykt for at noe lignende kan skje med Nate, Mare, Norah og Martin.
«Beast» er kanskje ingen stor og betydelig film, men den er spennende, vellaget og maner til ettertanke når man setter historiens kjerne i et større perspektiv. Kan man egentlig bebreide naturen for å ta igjen etter alt vi har gjort mot den?
(«Beast» må ikke forveksles med verken Christoffer Boes danske drama fra 2015, Michael Pearces britiske krimthriller fra 2017, Nelson Dilipkumars indiske komedie fra tidligere i år, eller mange andre filmer med samme tittel.)
