PÅ KINO 5. AUGUST 2022: At Brad Pitt spiller hovedrollen, er i seg selv grunn god nok til å se «Bullet Train». Denne actionkomedien treffer bedre med voldsestetikken enn humoren, men på grunn av Pitts stjernekarisma, underholder den selv når vitsene bommer.
Regissør David Leitch, kjent for «Atomic Blond», «Deadpool 2» og «Fast and Furious: Hobbs and Shaw», viderefører disse filmenes stiliserte omgang med karikerte figurer i et tegneserie-inspirert univers.
Det er åpenbart at «Bullet Train» låner virkemidler fra japansk manga og anime, akkurat som Quentin Tarantino gjorde i visse deler av de to «Kill Bill»-filmene, men har ikke like minneverdige figurer.
Dette er likevel et gladvoldelig publikumsfrieri som aldri tar seg selv for seriøst, en tilnærming som kanskje ikke appellerer til cineastene blant oss, men har evnen til å more et mindre kravstort publikum gjennom to kjappe og uforpliktende timer.
ANMELDELSE: «Annette» er en av årets mest særegne overraskelser
Flere leiemordere blant passasjerene
Filmen er basert på en bok av den japanske forfatteren Kōtarō Isaka og foregår på et lyntog mellom Tokyo og Kyoto. En uheldig leiemorder med kallenavnet Ladybug (Brad Pitt), har fått i oppdrag å stjele en dokumentkoffert som skal befinne seg om bord.
Han oppdager imidlertid at det skjuler seg flere leiemordere blant passasjerene (som det beleilig nok ikke er så mange av), blant andre Lemon (Brian Tyree Henry), Tangerine (Aaron Taylor-Johnson) og The Hornet (Zazie Beetz).
Det skal vise seg at alle har oppdrag som på en eller annen måte ser ut til å ha en sammenheng med hverandre, og det haster å få utført dem før de møter en enda større fare ved endestasjonen.
Hardtslående sekvenser med høyt driv
Tarantino-lignende figurer i blodige nærkamper om bord i et japansk lyntog som suser frem i over 300 km/t høres ut som en vinnerkombinasjon, og det er da også actionscenene som er filmens fremste kvalitet. David Leitch og hans team viser en imponerende evne til å skape hardtslående sekvenser med høyt driv, stor oppfinnsomhet og lekre detaljer.
Så kunne man ønske at den ganske ferske manusforfatteren Zak Olkewich («Fear Street – del 2: 1978» og Andre Øvredals kommende «Last Voyage of the Demeter») hadde gitt dialogen en ekstra snert i Deadpool eller Tarantinos ånd, slik at humoren hadde vært skarpere og råere.
Småpraten mellom leiemorderne er ment som krydder, men blir for pregløs. Brian Tyree Henrys Lemon-figur siterer for eksempel til stadighet den gamle barne-tv-serien «Lokomotivet Thomas», som kanskje er morsomt to ganger, men ikke 20.
Man kunne også ønske at selve lyntoget var en større «personlighet» i filmen, akkurat som togsettene i Andrei Konchalovskys «Runaway Train» og Tony Scotts «Unstoppable», men jeg nikker i det minste anerkjennende til lyntogets stopp ved en stasjon som kanskje er et kjærlig vink til Hayao Miyazakis «Chihiro og heksene».
ANMELDELSE: «Prey» overrasker med en helt annen type actionhelt
Sjangertro karikaturer
Skuespillerne i «Bullet Train» vet åpenbart hva de er med på, og har justert sine rolletolkninger deretter. Her handler det ikke om å avdekke sjelens indre hemmeligheter, men overfladiske skildringer av sjangertro karikaturer med enkle motiver.
Dette gjelder også Brad Pitts hovedfigur, men han tilfører Ladybug så mye sjarm og vidd at han raskt får publikum over på sin side. De øvrige skuespillerne utfyller sine funksjoner på en grei og effektiv måte, inkludert Joey King som Prince, Andrew Koji som Kimura og Hiroyuki Sanada som The Elder.
Filmen har også noen morsomme cameo-roller som ikke skal avsløres, men som man nærmest forventer skal ta større plass etter at de blir introdusert, og da er det litt skuffende når det ikke skjer.
Det er likevel nytteløst å vurdere en film som «Bullet Train» med et altfor kritisk blikk. Den kommer aldri til å regnes som en klassiker, men er absolutt et energisk tilskudd i en populær sjanger som passer godt til smørdynket popkorn.
