PÅ HBO MAX FRA 22. AUGUST: Tre år, tre måneder og to dager etter at den aller siste sesongen av «Game of Thrones» fikk sin seriefinale, er det klart for et nytt eventyr i Westeros.
«House of the Dragon» kaster oss ut i politisk maktkamp, intriger og renkespill i King’s Landing, i underkant av 200 år før hendelsene i «Game of Thrones».
Med en tittel som «House of the Dragon», og et HBO som flittig har reklamert med at serien kan skilte med hele 17 drager, er det ingen tvil om at det mer drageglade «Game of Thrones»-publikumet har sett frem til denne serien.
Og det er drageflygning i de fem første episodene av «House of the Dragon». Likevel er dette mer et velspilt drama enn et actioneventyr – enn så lenge – for det lurer mer dragespenning i horisonten.
Serien føles som en forlengelse av det samme universet vi forlot for tre år siden. Verdenen oppleves som det samme stedet, men vi er nærmere Targaryen-husets gullalder, noe som gjenspeiles i alt fra kostymer, rekvisitter og kulisser.
Hør: Filmpolitiets Game of Thrones-spesial diskuterer «House of the Dragon»!
Opptakt til borgerkrig
172 år før dragemor Daenerys Targaryen ble født en stormfull natt på Dragonstone, pågår det en arvestrid i Targaryen-huset. En strid som er begynnelsen på slutten for Targaryen-dynastiet.
Kong Viserys (Paddy Consindine) har ikke klart å avle frem en sønn, og han må derfor utnevne en arving for å sikre Targaryen-slektens grep om makta.
Valget står mellom hans yngre bror prins Daemon Targaryen (Matt Smith), og datteren prinsesse Rhaenyra Targaryen (Milly Alcock).
Problemet er at Daemons livsstil og sinnelag ikke egner seg for tronen, mens Rhaenyra dessverre er kvinne… Og kvinner blir ikke regenter i De syv kongeriker.
Opptakten til borgerkrig er i gang, men serien bruker lang tid på å komme dit. For det er flust av intrigemakere som vil ha en finger med i spillet før den berømte borgerkrigen kalt «The Dance of the Dragons» kan begynne.
Anmeldelse: «Royalteen: Arvingen» – Har nok av kvaliteter til å slå an hos målgruppa.
Som «The Crown» med drager
«House of the Dragon» er basert på George R.R. Martins «Ild og blod», en fiktiv historiebok ført i pennen av «erkemester Gyldayn av Citadellet i Gamleby».
Siden dette er en nedtegnelse av «historiske hendelser» er det mye som forblir usagt i «Ild og Blod». Selv om erkemester Gyldayn er en liten sladrekjerring som gjerne baserer nedtegnelsene sine på sladder og rykter, så kan han umulig vite alle detaljene om hva som har skjedd.
I den forstand minner «House of the Dragon» om «The Crown». Vi har en rekke historiske hendelser å forholde oss til, men hvem vet hva som skjer på de indre gemakker? Hvilke samtaler blir ført i slottets mørke kriker og kroker?
Dette er noe serieskapere George R.R. Martin og Ryan J. Condal utnytter til det fulle, og serien byr på flere overraskelser også for deg som har lest boka.
Allerede i første episode blir vi servert en slik scene, som var så sjokkerende og ubehagelig at jeg måtte se vekk fra TV-ruta.
Ubehagelig god kjemi
Det er ingen manko på sterke personligheter i «House of the Dragon», og heller ikke manko på dyktige skuespillere som kan portrettere dem.
Matt Smith er herlig brekkekkel i rollen som prins Daemon, som er en egoistisk hedonist som også har et sterkt behov for anerkjennelse av sin storebror kong Viserys.
Smith har en ubehagelig god kjemi med Milly Alcock, som spiller prinsesse Rhaenyra som ung. Deres forhold er en rød tråd gjennom serien som både underholder og vemmer.
Alcock skildrer prinsessen som en ung kvinne som er lei det patriarkalske samfunnets konvensjoner og restriksjoner, med en troverdig kombinasjon av bitterhet, tæl, pågangsmot og naivitet.
Andre navn verdt å merke seg er Steve Toussaint som Lord Corlys Velaryon, Rhys Ifans som Otto Hightower, Emily Carey som Alicent Hightower, og ikke minst Olivia Cooke og Emma D’Arcy, som spiller de eldre utgavene av Alicent og prinsesse Rhaenyra.
De to sistnevnte gleder jeg meg til å se mer av i resten av sesongen. Rollefigurene står sentralt for kjernen av konflikten i fortellingen, og Cooke og D’Arcy overbeviste stort i det lille jeg fikk se av dem.
Det er ikke TV, det er HBO
Orgier, blodsprut, kvalmende vold og provoserende kvinnesyn – jada, «House of the Dragon» er fortsatt «Game of Thrones» – dette er fortsatt HBO.
Man kan jo spørre seg om det å provosere bare for å provosere er god TV, og svaret på det er nei.
Men når provokasjonen rammes inn av et velskrevet manus, dyktige skuespillere og et serieunivers med en detaljrikdom som imponerer, så blir den totale pakka skikkelig god TV.
Den første halvdelen av sesongen vil nok likevel oppleves som treig for mange, for dette er et dialogdrevet intrigedrama. Har du imidlertid sans for politikkens skitne spill og de kongeliges hemmelige liv, vil du storkose deg med «House of the Dragon».
Pressen fikk tilsendt seks av ti episoder for vurdering, men de visuelle effektene i episode seks var så uferdige at episoden ikke kan vurderes. Denne anmeldelsen er basert på fem episoder.
