PÅ DISNEY+ 5. AUGUST 2022: Regissør John McTiernans testosteronfylte «Predator» fra 1987 med Arnold Schwarzenegger i hovedrollen er et mesterstykke innen action-sci-fi-sjangeren.
Den har fått tre oppfølgere av variabel kvalitet (der jeg holder Stephen Hopkins’ «Predator 2» fra 1990 høyest), samt to «Alien vs Predator»-filmer, men etter Shane Blacks nærmest komiske «The Predator» (2018) hadde få trodd at det skulle komme mer fra dette universet.
Derfor kommer «Prey» som en overraskelse på mange, for dette viser seg å være en forløper til hele serien, lagt 300 år tilbake i tid.
Regissør Dan Trachtenberg («Black Mirror», «10 Cloverfield Lane», «The Boys») holder seg til flere av den første filmens ideer og konsepter, både på godt og vondt, men overrasker med en helt annen type actionhelt enn det Schwarzenegger var, samtidig som historien foregår i et annerledes og spennende miljø.
«Prey» vil kanskje ikke revolusjonere «Predator»-sagaen, men tilfører den nytt og friskt blod, både bokstavelig talt og i overført betydning.
ANMELDELSE: «Paper Girls» S1 vil appellere til alle som savner «Stranger Things»
Finner spor av noe stort
Mens handlingen i de foregående filmene enten har foregått i jungelen eller bymiljø i moderne tid, er denne filmens handling lagt til comanchenes skogsrike i dagens Nord-Amerika høsten 1719.
Den unge kvinnen Naru (Amber Midthunder) søker nye utfordringer som jeger, noe som strider mot stammens godt innarbeidede kjønnsrollemønstre.
Hun møter derfor motstand fra flere hold, og hennes eneste støttespiller ser ut til å være broren og krigshøvdingen Taabe (Dakota Beavers), som ser og anerkjenner Narus talent.
På jakt etter en puma finner hun imidlertid spor av noe stort og ukjent. De andre tror det er en bjørn, men Naru og hennes trofaste hund oppdager snart at en utenomjordisk jeger (spilt av 2,06 meter høye Dane DiLiegro) er på ferde i fjellene og skogene rundt dem, og at comanchene må bruke all sin list for å beskytte seg mot den dødelige fienden.
Tøff og sta figur
Etter at de foregående «Predator»-filmene har vært sterkt mannsdominerte, er det et smart trekk av regissør Trachtenberg og manusforfatter Patrick Aison å la en kvinnelig hovedfigur dominere «Prey».
Amber Midthunder utstråler den nødvendige tøffheten og staheten som rollen krever, og sannsynliggjør med litt godvilje at Naru virkelig kan bekjempe både stammens menn, en puma, en bjørn, franske pelsdyrjegere og en diger Predator.
Man får imidlertid følelsen av at hennes kvinnekamp fortelles ut ifra et moderne perspektiv, ikke med 1719-briller. Dette merkes også i deler av dialogen, med uttrykk som «I got this» og «Who invited you», fremført med breial amerikansk-engelsk aksent, samt ett klassisk sitat fra den originale «Predator»-filmen som bare virker malplassert her.
Figurene snakker engelsk, med noen få comanche-uttrykk, og trolig ville filmens miljøskildringer hatt en høyere troverdighet om alt var innspilt på comanche. Man kan riktignok velge å se «Prey» med et eget comanche-dubbet lydspor på Disney+. Jeg har ikke hatt muligheten til å teste dette, men det kan være et greit alternativ.
ANMELDELSE: «Jeg er Zlatan» er ikke noe glansbilde av fotballstjerna
God spenningstopp
«Prey» har en kjapp og effektiv spilletid på 1 time og 40 minutter, men Dan Trachtenberg rekker likevel å putte inn flere forskjellige spenningsscener av ulik art. Noen av dem er klart inspirert av originalen, men de beste scenene har friske innfallsvinkler.
Det faktum at comanchenes jaktmetoder nødvendigvis er sørgelig primitive i forhold til Predatorens høyteknologiske våpen, gir dem et klart underdogstempel, samtidig som Narus snarrådige oppfinnsomhet blir desto mer avgjørende og imponerende. Dette gjør seg spesielt gjeldende i filmens siste del, med en god og blodig spenningstopp.
Filmens visuelle kvaliteter er det dessverre vanskelig å si så mye om, da Disney+ har en teknisk løsning for forhåndsvisning som innebærer lav oppløsning og anmelderens e-post-adresse klistret over hele den nedre halvdelen av billedruta.
Det kan virke som at monstereffektene er godt gjennomførte og at skogene og fjellene fremstår majestetiske, mens all blodsprut ser mistenkelig digital ut.
Det ser likevel ut til at «Prey» er en god spenningsfilm, mye takket være en sympatisk hovedfigur og en økonomisk fortalt historie. Den bygger videre på «Predator»-universets styrker på en måte som gjør akkurat denne filmens svakheter mindre merkbare.
(Premiere på Disney+ fredag 5. august 2022)
