PÅ KINO 12. AUGUST 2022: Diana, prinsesse av Wales (1961-1997) var en av verdenshistoriens mest dokumenterte personligheter. Har man fulgt med, kjenner man mange av detaljene rundt hennes ulykkelige ekteskap med prins Charles, posisjonen hun hadde i det britiske samfunnet og de tragiske omstendighetene som førte til hennes tidlige død.
Denne dokumentarfilmen bringer lite nytt på banen, om noe, og har heller ikke det som sitt fremste forsett. Den er imidlertid full av interessante arkivklipp med fantastiske tidsbilder og nærgående skildringer av konsekvensene av å leve i offentlighetens konstante søkelys.
Det virker som om regissør Ed Perkins («Tell Me Who I Am») ønsker å fordømme de sterke mekanismene som bidro til prinsessens undergang, både når det gjelder den nådeløse pressen, den inngripende samfunnsdebatten og publikums tilsynelatende umettelige appetitt på kongelig sladder.
Når filmen benytter seg av det samme skandalestoffet for å poengtere budskapet, får den seeren til å føle seg som en del av problemet, som når den bruker klipp fra Martin Bashirs kontroversielle Panorama-intervju fra 1995, som BBC nylig har lovet å aldri sende igjen, etter avsløringer om hvordan prinsesse Diana takket ja til intervjuet under falske forutsetninger.
ANMELDELSE: «The Sandman» S1 hopper opp og ned i kvalitet
Starter illevarslende
Filmen består ene og alene av arkivklipp fra intervjuer, nyhetssendinger og paparazzier på 1980- og 90-tallet.
Fraværet av snakkende hoder fra nåtiden, samt vissheten om hvordan alt gikk til slutt, gjør at man kan beskue begivenhetene fra tidsmessig avstand med en uggen etterpåklokskap. Samtidig får man en vond følelse av at de samme mekanismene som preget pressedyrkingen av prinsesse Diana er i full sving den dag i dag.
Det starter illevarslende nok med et kort paparazzi-opptak fra den skjebnesvangre kvelden i Paris i 1997, rett før bilulykken som krevde hennes liv, og en stemme som forventningsfullt roper «vi jakter på prinsesse Diana».
Så går filmen tilbake til 1980, når reportere jager den sky, sjenerte og naive 19-åringen Diana Spencer, barnepiken som ryktes å være prins Charles’ kjæreste.
Derfra og ut går filmen kronologisk gjennom de viktigste hendelsene. Det overdådige bryllupet, Dianas eksploderende popularitet, monarkiets fremgang, de første tegn til ekteskapstrøbbel, skandaleoppslag om begges utroskap, separasjonen, Dianas nye liv og – til slutt – hennes tragiske død.
Engasjerende historieleksjon
«Prinsessen» er preget av et omstendelig utvalg av interessante filmklipp, som samlet gir et inntrykk av Dianas betydning og popularitet, hvorfor hun kanskje ble sett på som et uromoment av det britiske kongehuset, og hvordan det kan ha fortonet seg for henne å være i den konstante mediestormen.
Det er også fascinerende å se hvordan falskheten i Charles og Dianas arrangerte ekteskap er helt åpenbar i klippene fra deres offentlige opptredener gjennom 1980-tallet, uten at datidas opinion bet seg særlig merke til det.
Flere av sekvensene inntar en nesten meningsbærende form gjennom utspekulert god klipping, for eksempel når prins Charles ber lille William se på fotografer gjennom et videokamera, og sier at de er innesperret («trapped») i søkeren. Da klipper filmen rett til en molefonken Diana i bakgrunnen, som gjør assosiasjonen til den doble betydningen rimelig åpenbar.
Det er provoserende å se henne bli jaget og hundset av respektløse fotografer som tilsynelatende tar få hensyn til subjektet. Filmen diskuterer også, gjennom sitt valg av materiale, at hun kanskje hadde et selektivt forhold til pressen, det vil si at hun noen ganger utnyttet sin posisjon, mens hun andre ganger hadde en illusjon om at hun også kunne velge å holde linsene på avstand. Man kan bare tenke seg hvordan hennes liv ville ha artet seg i sosiale mediers tidsalder.
«Prinsessen» har kanskje ingen nye avsløringer eller perspektiver, men denne dokumentaren fungerer godt som en engasjerende historieleksjon med et nyansert overblikk.
