PÅ KINO 12. AUGUST 2022: Kontroverskongen Gaspar Noé er neppe den første filmskaperen jeg tenker på når jeg hører ordene «rolig, intimt drama».
Grafiske fremstillinger av vold, seksuelle overgrep og dop-infiserte mareritt-scenarier har vært gjengangere i verkene til den argentinske filmskaperen (som bor og lager filmer i Frankrike) siden begynnelsen.
I 2002 skapte «Irreversible» overskrifter etter at en rekke mennesker besvimte på ulike filmfestivaler, som følge av de brutale overgrepsskildringene og den intense filmstilen.
I «Vortex» ser vi en ny side ved hans filmer. Her er det ingen seksuell vold eller syretripper å finne. I stedet serverer Noé en treg, meditativ fortelling om livet med døden rett rundt hjørnet, og hvordan demens kan skape en vond barriere mellom de rammede, både den demente og deres nærmeste.
ANMELDELSE: «Beast» skaper mye spenning ut av en liten historie
Drives fra hverandre
Elle (Françoise Lebrun) og Lui (Dario Argento) er et gammelt ektepar som har bodd i den samme leiligheten i Paris i årevis. En natt våkner Elle opp og ser seg rundt i rommet med en engstelig undring — hun har ingen anelse om hvor hun er.
Dette er begynnelsen på sykdommen som skaper et uhelbredelig skille mellom de to. Vi møter også sønnen deres, Stéphane (Alex Lutz), en heroinmisbruker som blir kastet inn i en slags foreldrerolle overfor sine egne foreldre — samt at han er far til en sønn selv.
Filmen er ifølge Noé inspirert av hans egne opplevelser med nær familie i møte med de komplekse utfordringene rundt det å bli gammel.
«Vortex» er et smertefullt innblikk i hvordan demens kan oppleves for de som sliter med å forholde seg til endringene det skaper. I tillegg gir den et vondt bilde på angsten og desperasjonen som sykdommen kan skape i den rammede, som aldri greier å slå seg helt til ro i omgivelser som stadig fremstår både fremmede og familiære.
Unik filmopplevelse
Et stilgrep som umiddelbart får «Vortex» til å skille seg ut, er den unike bruken av delt skjerm. Det fungerer på samme måte som når man spiller Playstation med to kontrollere. Man ser handlingen fra to perspektiver, ofte fullstendig separat fra hverandre.
For eksempel kan den ene siden av skjermen vise Elle som vandrer rastløs og forvirret rundt i leiligheten, mens den andre viser Lui som setter seg ned for å se Carl Theodor Dreyer-filmen «Vampyr» i et par minutters tid.
Det kan fremstå krevende å måtte velge hvilken del av handlingen man ønsker å fokusere på til enhver tid, men dette er en såpass lite actionfylt filmopplevelse at det for det meste gikk ganske plettfritt for min del.
Det unike visuelle grepet skaper en klar fornemmelse av isolasjonen de opplever i forholdet. Sykdommen har separert dem. De tilbringer mesteparten av tiden sin alene i hver sin del av leiligheten, og er sjelden i samme rom i lengre perioder, bortsett fra når sønnen deres er på besøk.
Likevel er det en rekke tilfeller hvor de speiler hverandres oppførsel på hver sin side av skjermen – og leiligheten. Dette viser hvor like de fortsatt er, og at de opplever mye av den samme sorgen, til tross for at omstendighetene har drevet dem fra hverandre.
ANMELDELSE: «Prinsessen» får seeren til å føle seg som en del av problemet
Seige greier
Françoise Lebrun er fantastisk overbevisende i rollen som den demente Elle. Hennes subtile, men stikkende portrettering av den salige blandingen av frykt, usikkerhet, melankoli og forvirring, er til tider direkte smertefull å bevitne.
Også Dario Argento, mest kjent som legendarisk italiensk skrekkfilmregissør, spiller godt. Han danner et svært troverdig bilde av å oppleve det mentale forfallet til den du elsker, uten å ha de personlige egenskapene til verken å forstå eller ta vare på henne og seg selv.
Om du sliter med å holde oppmerksomheten, er «Vortex» neppe en film for deg, da dette er sabla seige greier til tider. Jeg vil strekke meg til å påstå at en av filmens mest actionfylte scener, er en tur på butikken.
Hvis du derimot tror du orker 2 timer og 22 minutter med stille, saktegående og til tider knusende deprimerende film, burde du trippe ned til din lokale kino for å se «Vortex». Det spørs tross alt om vi får se noe som er så mildt og komfortabelt for sansene fra Gaspar Noé igjen med det første.
