FILMFESTIVALEN I VENEZIA (ÅPNINGSFILM): Noah Baumbachs 11. spillefilm (og hans tredje for Netflix) er en sort komedie om menneskets frykt og svakheter i møte med forandringer, store som små.
«White Noise» er et kjærlig og nostalgisk skråblikk på småby-Amerika, ikke helt uten ironisk distanse, med en salig miks av Hitler, Elvis, tyskere og et søvnig samfunn preget av materialismen i den merkelig betryggende amerikanske supermarked-kulturen.
Selv om handlingen foregår rundt midten av 1980-tallet, er det ikke vanskelig å se filmens tematiske paralleller til vår egen samtid, blant annet når det gjelder pandemien.
Baumbach retter noen spark mot vill ryktespredning, usikker krisehåndtering og vår felles frykt for døden i en film som kanskje ikke er den største lattersprederen, men det ligger en sorthumoristisk djevel i detaljene som morer på en betenkt måte.
ANMELDELSE: «Utvandrerne» vekker både følelser, forståelse og engasjement
Må evakuere i vill fart
Jack (Adam Driver) er Hitler-eksperten som underviser i faget «advanced nazism» på college. Hans kollega Murray (Don Cheadle) er ekspert på Elvis, og deres fagområder smelter sammen på forunderlig vis.
Jacks kone Babbette (Greta Gerwig) styrer hjemme med deres 4 «mine-og-dine»-barn, men har også mystiske kveldsturer og svelger hemmelige tabletter.
Når en ulykke mellom et godstog og en tankbil sender en giftig sky i deres retning, må de evakuere i en vill fart. Det blir en panisk ferd mot et ukjent mål, mens uvissheten om hva skyen egentlig inneholder, ligger over alle.
Dette premisset viser seg å bare være en del av en større historie, som også tar for seg menneskets angst for vår egen dødelighet og våre absurde forsøk på å holde den på avstand.
Gjennomgående sorthumoristisk tone
Noah Baumbach er mannen bak en rekke gode filmer, som «Frances Ha», «Mistress America» og «Marriage Story». Også «Hvit støy» har flere interessante tilløp, men de smelter ikke nødvendigvis like lett sammen til en helhetlig historie.
Så har han da også hatt litt av en utfordring med å skrive manuset, for første gang basert på en annens verk, nemlig Don DeLillos berømte roman med samme navn fra 1985. Man får fornemmelsen av at bokas abstrakte bestanddeler ikke er helt enkle å kombinere i filmatisk form. Flere av kapitlene virker fremmede for hverandre, slik at tematikk og budskap fremstår en smule springende.
Heldigvis har Baumbach gode og underholdende samarbeidspartnere i sin egen samboer Greta Gerwig og Adam Driver, som han har brukt i flere av sine filmer. Et «Stranger Things»-aktig stiluttrykk og Danny Elfmans morsomme filmmusikk er med på å gi «Hvit støy» et fornøyelig driv og en gjennomgående sorthumoristisk tone som holder på oppmerksomheten.
Baumbach sine vink til både forbrukersamfunnets angst og Covid-19-hysteriet gjør at denne 80-talls-historien føles nesten smertelig kontemporær.
(«Hvit støy» var åpningsfilm på filmfestivalen i Venezia)
