PÅ NETFLIX 23. SEPTEMBER 2022: Denne franske filmen er en eksplosiv kruttønne som tenner lunta i den betente diskusjonen rundt utenforskapet i sosialt belastede forsteder, ikke rent ulikt tematikken i den danske filmen «Shorta» (2020).
Her handler det om tenåringer med minoritetsbakgrunn i full kamp mot store politistyrker, med så intense og kraftfulle voldsskildringer at den trolig ikke kunne ha blitt laget i Norge uten politisk motstand og harde debatter.
Regissør Romain Gavras («Vår dag skal komme», «Verden for dine føtter») har klokelig valgt å fortelle historien sett fra begge fronter, med figurer som utfører sine handlinger med ulike utgangspunkt og motiver.
«Athena» er likevel så full av sprengstoff at den simpelthen er nødt til å provosere publikum, uansett hvilken side av konflikten man måtte sympatisere mest med.
ANMELDELSE: «Speak No Evil» er definitivt ikke for sarte sjeler
Erklærer krig mot politiet
Historien tar utgangspunkt i det fiktive bykvartalet Athena, passende nok navngitt etter den greske krigsgudinnen som blant annet verner bysamfunn.
Der erklærer en gruppe ungdommer krig mot politiet etter at noen uniformerte politimenn angivelig skal ha drept 13 år gamle Idir på en lekeplass.
Den yngste storebroren, Kalim (Sami Slimane), leder an i opprøret med et sorgfullt og brennende raseri. Den eldste, narkolangeren Moktar (Ouassini Embarek) trekker seg unna for å beskytte seg selv og virksomheten, mens den mellomste, Abdel (Dali Benssalah) er politimann og må forsøke å megle mellom partene midt i sin egen sorg.
Vi møter også den unge og ferske politimannen Jérôme (Anthony Bajon), som kastes inn i opprøret og viser hvordan den eskalerende volden oppleves fra «den andre siden».
Svimlende kameraføring
Filmen signaliserer helt fra starten hvilket frådende raseri den forsøker å formidle.
Et tilsynelatende velment forsøk fra myndighetenes side på å de-eskalere konflikten eksploderer bokstavelig talt i et veritabelt opprør, skildret med en svimlende kameraføring i én tilsynelatende uavbrutt tagning som imponerer stort.
Der og da begynner man å lure på om resten av filmen virkelig vil være i stand til å matche åpningens energinivå, og det gjør den faktisk.
Kanskje kan man sette fingeren på at «Athena» nesten ikke gir sitt publikum ett eneste pusterom, slik at den heller ikke åpner opp for refleksjon eller ettertanke. Man kan imidlertid ikke fornekte filmens vanvittige driv, der ungdommenes ekstreme raseri og fortvilelse formidles med høy og urovekkende troverdighet.
ANMELDELSE: «Ticket to Paradise» er håpløst gammeldags og utdatert
Advarer mot farlige krefter
«Athena» kan være i stand til å gi både tilhengere og motstandere av multikultur og fargerike fellesskap visse betenkeligheter. Den spinner en historie rundt kjente problemstillinger, men trykker fryktelig godt og kalkulert på noen effektive knapper som gjør at ingen kan stille seg likegyldig til filmen.
Jeg tror faktisk at den kan skape ganske skarpe reaksjoner blant publikum, fra ytre venstre til ytre høyre på den politiske skalaen.
Det kan nok innvendes at regissør Gavras og hans medmanusforfattere Elias Belkeddar og Ladj Ly har skrudd konflikten opp til et nær uvirkelig nivå i sine forsøk på å skape en så intens thriller som mulig.
De bruker blant annet med noen vendinger og virkemidler som man sliter litt med på tro på, men det er ingen tvil om at det fungerer svært godt etter hensikten.
«Athena» er en illsint film som advarer mot de farlige kreftene og idealene som setter oss opp mot hverandre.
