FILMFESTIVALEN I VENEZIA: Den mexicanske regissøren Alejandro G. Iñárritu («Elskede kjøtere», «Birdman», «The Revenant») har blitt en middelaldrende mann på 59 år. Som så mange andre på samme alder, føler han kanskje et behov for å reflektere over det levde livet som ligger bak ham.

Man får nemlig et sterkt inntrykk av at «Bardo (or False Chronicle of a Handful of Truths)» (heretter bare kalt «Bardo») inneholder svært personlige betraktninger om både jobb, familie, berømmelse og forholdet til hjemlandet han har forlatt (Iñárritu bor med familien i Los Angeles).

Inntrykket forsterkes av at hovedpersonen, spilt av jevnaldrende Daniel Giménez Cacho, ikke er rent ulik Iñárritu selv, hverken av utseende eller yrke.

«Bardo» inneholder en samling av sekvenser som veksler mellom å være tilsynelatende rotfestet i realismen og det åpenbart drømmende, og selv om dette er en film som de fleste kommer til å se på Netflix (fra 16. desember), er fotograf Darius Khondjis virtuose og hypnotiserende bilder selvsagt best egnet for de aller største kinolerretene.

Dette er stor, emosjonell og ambisiøs filmkunst der Iñárritu trenger nesten tre timer for å fullføre sitt prosjekt, men de tålmodige vil bli belønnet med en nydelig og melankolsk avrunding som forklarer akkurat hvorfor fortellingen preges av flyktige minner og springende drømmer.

ANMELDELSE: «Riket Exodus» er en av høstens største og morsomste seriebegivenheter

MIDTVEIS: «Bardo» er Alejandro G. Iñárritus oppgjør med livet, sett fra en middelaldrende manns perspektiv. Foto: Netflix
En strøm av refleksjoner

Filmen følger den anerkjente journalisten og dokumentarfilmskaperen Silverio (Daniel Giménez Cacho), som opprinnelig er mexicansk, men har bodd og jobbet i Los Angeles i 20 år (som Iñárritu).

Når det blir annonsert at han skal motta en prestisjetung pris for sitt arbeide, føler han seg kallet til å besøke hjemlandet sammen med kona Camila (Griselda Siciliani) og tenåringsbarna (Ximena Lamadrid og Iker Sanchez Solano).

Gjensynet med gamle trakter, venner og fiender har imidlertid en dyp og eksistensiell effekt på Silverio, som gjenopplever gamle minner om både hendelser og personer i grenselandet mellom abstrakte drømmer og antatt virkelighet.

Det viser seg etter hvert at historien ikke nødvendigvis fortelles i kronologisk rekkefølge, men som en strøm av refleksjoner som til sammen beskriver Silverios mange spørsmål rundt alt fra identitet, kultur og sitt hjemlands voldelige opprinnelse, til sin egen karriere, ekteskapet, farsrollen og hvordan han nå ønsker å være med til stede i sitt eget liv.

FØRSTEINNTRYKK: «Ringenes herre: Maktens ringer» er et storslagent og vakkert eventyr

ENSEMBLET: Skuespillerne Griselda Siciliani, Iker Sanchez Solano, Daniel Gimenez Cacho og Ximena Lamadrid og regissør Alejandro G. Iñárritu (i midten) på filmfestivalen i Venezia 1. september 2022. Foto: Tiziana FABI / AFP
Skaper komplekse følelser

Helt fra anslaget er filmen et svimlende visuelt mesterstykke der kameraet er våre øyne inn i hovedpersonens drømmer. Darius Khondji har tidligere fotografert vidt forskjellige filmer som for eksempel «Seven», «Panic Room», «Funny Games», «Amour» og «Okja».

Her samler han all sin kunnskap og ekspertise for å gi Iñárritu og Nicolás Giacobones manus den billedlige tyngden det trenger for å skape de komplekse følelsene det ønsker å formidle.

Han har prestert flere lange og kompliserte tagninger som er verdt et studium i seg selv, blant annet en spasertur gjennom et TV-studio-kompleks, en annen spasertur gjennom travle gater i Mexico City og en flammende fest til ære for hovedpersonen med het dansing og dampende musikk.

Filmen er mesterlig i flere slike lange sekvenser, og en tanke for seig i andre. Det kunne vært fristende å se en litt skarpere klippet versjon, men siden «Bardo» er produsert med Netflix-penger, og skal vises på deres strømmetjeneste, har Iñárritu sikkert ikke behøvd å ta irriterende kommersielle hensyn, slik man ofte må med kinofilmer.

ANMELDELSE: Det ligger en sorthumoristisk djevel i detaljene i «White Noise»

JEVNALDRENDE: Regissør Alejandro G. Iñárritu poserer med hovedrolleinnehaver Daniel Gimenez Cacho på filmfestivalen i Venezia 1. september 2022. Foto: Tiziana FABI / AFP
Universell gjenklang

Noe av historien forutsetter kanskje et visst kjennskap til mexicansk kultur og historie, blant annet når det gjelder den spanske oppdageren Hernán Cortés sin betydning, i filmens kanskje mørkeste og mest illevarslende sekvens.

Det tematiske i «Bardo» har likevel en universell gjenklang, uansett opprinnelse. Alejandro G. Iñárritu stiller flere av de samme spørsmålene om livet som mange andre gjør etter halvgått løp (eller mer).

Filmen er et følelsesladet oppgjør med hva man har oppnådd, hva det har kostet, om man egentlig har tatt de rette livsvalgene og hva man bør gjøre med tiden man har igjen.

«Bardo» henspiller på sjelens tilstand mellom død og gjenfødelse, ifølge tibetansk buddisme, men tittelens fulle betydning vil først åpenbare seg på en helt spesiell måte når man ser filmen.

(«Bardo (or False Chronicle of a Handful of Truths)» vises på filmfestivalen i Venezia, og får premiere på Netflix 16. desember.)

Om FILMEN

Bardo
  • Bardo
  • Slippdato: 16.12.2022
  • Regi: Alejandro G. Iñárritu
  • Utgiver: Netflix
  • Originaltittel: Bardo
  • Aldersgrense: Ikke satt
  • Sjanger: Drama