PÅ KINO 9. SEPTEMBER: «Bodies Bodies Bodies» er en fengslende skrekk-komedie som bruker mystiske dødsfall og stikkord fra sosiale medier for å skildre en dysfunksjonell vennegjeng med velstående ungdommer — og generasjon Z som helhet.
Det er kanskje fordi jeg har sett litt for mange mislykkede forsøk på å parodiere denne generasjonen, men ethvert Hollywood-produkt hvor unge folk lager TikTok-videoer, snakker om at de er «triggered», og diskuterer hvorvidt følelser er fakta, vil automatisk gi meg en litt bitter ettersmak i munnen.
Det er ikke kritikken av generasjonen jeg reagerer på, for der er det utvilsomt en del å kritisere. Problemet er heller at forsøket på å emulere denne oppførselen fremstår så utrolig gjennomkonstruert og oppsatt, til det punktet at ungdommene sjelden føles troverdige.
Halina Reijns «Bodies Bodies Bodies» er ikke helt fri for disse syndene, men er heldigvis gjennomført nok til å ikke ta fokuset vekk fra det som i det store og hele er en veldig underholdende skrekk-«whodunnit».
ANMELDELSE: «Pinocchio» klarer ikke å gjenskape originalens magi.
Fra orkanfest til blodbad
Filmen følger en gjeng med rike unge venner i 20-årene som møtes i en avsidesliggende villa for å feste hele natten, mens en orkan herjer i området (som for øvrig høres kjempegøy og/eller livsfarlig ut).
Der bestemmer de seg for å leke «bodies bodies bodies», hvor en anonym «morder» skal ta livet av de andre deltakerne ved å prikke dem på ryggen, og unngå å bli avslørt før alle er eliminert.
Leken får en blodig tvist når en av vennene faktisk blir funnet død. Oppdagelsen sender resten av gjengen inn i et spindelvev av kaotiske avsløringer og paranoide anklager mens de krangler om hvem som er den ekte morderen, samtidig som de prøver å unngå å bli det neste offeret.
Bland dette med nyoppståtte romantiske forhold, gamle flammer, rusavhengighet og en solid dose kokain, så får du en cocktail av potensielt veldig dårlig stemning.
Enkel dramatikk
«Bodies Bodies Bodies» sin portrettering av dagens ungdom som selvopptatt og litt vel overdramatisk, er underholdende og treffende gjennom filmen. Dramatikk innad i vennegjengen blir behandlet som gigantiske svik, og relativt normale konflikter ender opp i lemping av personlige fornærmelser og et aldri så lite tryne-slag i ny og ne.
Allikevel er det her jeg fant mitt største problem med filmen. Flere av kranglene føles litt vel lite troverdige til tider, med plutselige utbrudd som rett og slett ble litt i overkant typiske.
Greit nok at folk kaster det de har av slemme påstander mot hverandre under en intens krangel, men det føltes tidvis som en enkel sjekkliste av ting som enten vil drive konflikten videre, eller gjøre rom for å snike inn litt saftig internettslang for ungdommen.
ANMELDELSE: «Syk pike» er en sylskarp satire over oppmerksomhetstyranniet.
Overraskende lite masete
Det er ikke alt vennegjengen gjør og sier som føles helt troverdig, men rollegalleriet portretteres likevel godt av de unge talentene på skjermen. Spesielt Rachel Sennott er veldig god som Alice, en desperat og oppmerksomhetssyk sutrekopp som har dratt med seg en ny, litt eldre kjæreste på festen.
Resten av rollelisten er jevnt over solid, og til tross for at «Bodies Bodies Bodies» er en film med utrolig mye roping, skriking, hoiing og kjefting, greier skuespillerne å holde det fra å bli uutholdelig masete mesteparten av tiden.
Lydsporet er gjennomgående forfriskende, og komponist Disasterpeace tar i bruk elektroniske elementer og tung bass i så godt som alle låtene som danner bakgrunnsmusikken gjennom filmen.
Selv i de mest klassiske grøsser-scenene med treg, nervepirrende vandring gjennom mørke hus, er 808-bassen tilstede et stykke bak i lydmiksen. Musikken speiler mye av nåtidens populærmusikk, og fungerer som en konstant påminnelse om at, jo da, det er noe død og greier, men dette dreier seg i stor grad om litt i overkant selvhøytidelig og narsissistisk ungdom.
«Bodies Bodies Bodies» er vel gjennomført og til tider ordentlig gøyal, men satiren er ikke skarp nok og skrekken er ikke skummel nok til å heve den fra god til kjempegod. Allikevel lykkes den i å gi meg skikkelig lyst til å teste ut den fest-leken (helst uten de ekte drapene). Det må jo være verdt noe.
