PÅ KINO 23. SEPTEMBER 2022: Kinoens magiske tiltrekningskraft formidles levende i den meriterte regissøren Yimou Zhangs nyeste film, med handling lagt under Kinas kulturrevolusjon (1966-1976).
Den er god på å skildre stemninger og atmosfære, men lykkes ikke like godt når det gjelder historie og skuespill.
Yimou («Bak den røde lykten», «Veien hjem», «Hero», «Flyvende dolker») har som alltid et Filmatisk uttrykk (med stor «F»), med nydelig foto (av hans mangeårige samarbeidspartner Xiaoding Zhao) og med – etter hva jeg kan forstå – troverdige miljøskildringer med gjennomført scenografi og tidsriktige kostymer.
Manuset, skrevet av regissøren selv og Jingzhi Zou, basert på en roman av Gelin Yan, avhenger dessverre av at hovedfigurene holder tilbake viktig informasjon som trolig ville ha løst flere problemer på sekundet.
«Ett sekunds lykke» lykkes likevel med det aller viktigste, nemlig å formidle spenningen og forventningene i en kinosal når mørket senker seg og lerretet lyser opp med levende bilder.
ANMELDELSE: Den første «Avatar»-filmen er fremdeles en storslått eventyrfilm
Stjeler en filmrull
Dramatikken starter når den omreisende mannen Zhang Yi (Jiusheng Zhang) blir vitne til at den foreldreløse jenta Liu (Haocun Liu) stjeler en filmrull som er underveis til en kino til nabobyen.
Zhang Yi bruker all sin energi for å innhente Liu, i en jakt som blant annet tar dem over en ørken. Han er nemlig svært opptatt av å få tilbake filmrullen og frakte den til riktig adressat, av grunner som gradvis avdekkes.
Når de til slutt kommer frem til byen, som kalles «Enhet 2», får de imidlertid nye utfordringer med den strenge kinomaskinisten, «Herr Film» (Fan Wei).
Han ser seg nødt til å engasjere hele lokalbefolkningen i kampen om å redde kveldens kinovisning, den første på to måneder for et kinopublikum som er svært sultne på nye, visuelle impulser.
Forståelige motiver
Historiens utgangspunkt virker nok en smule tynt og søkt, spesielt hvordan og hvorfor Liu skal ha reist langt for å få tak i filmrullen.
Alle de tre hovedfigurene i filmen er utstyrt med forståelige motiver for sine handlinger, selv om deres uforståelige tilbakehold av viktig informasjon skaper vanskeligheter som lett kunne vært unngått, og lukter mer av manusrelaterte nødløsninger enn troverdig historiefortelling.
Kanskje er jeg også rammet av kulturforskjeller, for kinesisk skuespill og fortellerteknikk er av og til preget av en overtydelighet som kan virke litt fremmed sett med vestlige øyne.
Derfor kan det være utfordrende å bli tilstrekkelig grepet av historien, selv når Yimou Zhang skrur på sine emosjonelle virkemidler.
ANMELDELSE: «Speak No Evil» er definitivt ikke for sarte sjeler
Kjærlighetsbrev til filmen
«Ett sekunds lykke» er best i sine energiske skildringer av den folkerike kinosalen, suset av forventninger og det høytidelige alvoret som senker seg når lyset dempes og lerretet kommer til live. Det er heller ikke til å komme fra at filmens norske tittel spiller på noe som gjør et visst inntrykk.
Avslutningen kan fremstå som et påheng, og skal da også være et resultat av kinesisk sensur. Filmen ble nemlig trukket fra Berlinalen på kort varsel i 2019 av såkalt «tekniske årsaker», og skal siden ha blitt klippet om og fått en ny slutt.
Forfatterens navn (Gelin Yan) er også fjernet fra fortekstene, sannsynligvis fordi kinesiske myndigheter ikke var fornøyd med et eller annet i skildringen av landets kulturrevolusjon.
Hvordan Yimou Zhangs opprinnelige versjon var, vil vi kanskje aldri få vite, men den statsgodkjente utgaven er heller ikke så verst. Regissøren selv kaller dette et kjærlighetsbrev til filmen, og er ikke vanskelig å anbefale, til tross for enkelte innvendinger.
