PÅ KINO 14. OKTOBER 2022: Den nye «Halloween»-trilogien har kommet til veis ende. Og den slutter ikke slik man skulle ønske. Den første, som ganske enkelt het «Halloween» (2018), tok effektivt opp tråden etter John Carpenters klassiker fra 1978, og gjenintroduserte Laurie Strode (Jamie Lee Curtis) som en tøff, bevæpna og godt forberedt overlever.
Den brutale oppfølgeren «Halloween Kills» (2021) ble avsluttet med en klar lovnad om et voldsomt klimaks mellom to av skrekkfilmhistoriens mest markante skikkelser, når Laurie sier «I’m coming for you, Michael» og vandrer ut av bildet med en stor kniv i sin høyre hånd.
Dessverre blir både Laurie og den maskerte morderen Michael Myers (James Jude Courtney) av uforståelige grunner gjort til bifigurer i denne siste filmen.
Når den uunngåelige konfrontasjonen først kommer, har den både visuell og emosjonell slagkraft, men det er likevel for lite og for sent. «Halloween Ends» har sine sjangertro øyeblikk, men er dessverre en bokstavelig talt blodfattig avslutning på skrekksagaen.
ANMELDELSE: «Triangle of Sadness» tvinger publikum ut av komfortsonen
Forsøker å glemme Michael Myers
Man skulle tro at filmen plukket opp tråden rett etter hendelsene i «Halloween Kills», slik den gjorde med den første. I stedet har det plutselig gått 4 år, og Lauries egen fortellerstemme forklarer at hun nå har valgt å leve et normalt liv i et vanlig hus i den fiktive byen Haddonfield i Illinois.
Dette er en skikkelig skarp venstresving etter alt de to første filmene i trilogien har fortalt oss om henne. Enda mer mystisk er det at hun egentlig ikke er filmens hovedperson i det hele tatt.
I stedet settes søkelyset på en helt ny figur, nemlig Corey (Rohan Campbell), som har hatt det vanskelig etter at en gutt han var barnevakt for ble utsatt for en tragisk ulykke. Selv om han aldri ble tiltalt for noe, viser filmen hvordan hele byen er imot ham, bortsett fra Lauries barnebarn Allyson (Andi Matichak), som har et godt øye til ham.
Det mentale presset Corey føler på står imidlertid i fare for å peile ham inn på Michael Myers’ fotspor. Den nærmest udødelige morderen er fremdeles der ute ett sted, mens Laurie Strode forsøker tydeligvis å glemme ham, noe som virkelig skurrer i forhold til hvordan den forrige filmen sluttet.
Det siste oppgjøret
Den første filmen i denne trilogien spilte på vår fascinasjon for seriemordere. Den andre skildret samfunnets aggressive forhåndsdømming og selvrettferdighet, mens denne siste ser ut til å ville forklare en voldsmanns tilblivelse.
Det er overraskende at regissør David Gordon Green har valgt å sette seriens to ikoniske figurer til side i introduksjonen av en helt ny en. Coreys historie blir imidlertid for enkel og komprimert til at man kan tro helt på den alvorlige vendingen den tar.
Dessuten er det merkelig å nekte «Halloween»-tilhengere en hel film om det som skulle være det siste store oppgjøret, 44 år etter begynnelsen. Bortsett fra en montasje med tilbakeblikk går det omtrent en hel time før man i det hele tatt får et glimt av Michael, og da fremstår han ikke lenger som den fryktinngytende skikkelsen han var så sent som i den forrige filmen.
Laurie beskriver ham som «bare en gammel mann med en halloween-maske», et devalueringsforsøk som virker hult og falskt når man tenker på figurens markante tilstedeværelse i skrekkfilmhistorien.
ANMELDELSE: Det er fullt mulig å humre litt av «Jentetur»
Blir aldri direkte dårlig
Laurie Strode er også helt annerledes enn i starten av trilogien, som om både David Gordon Green og Jamie Lee Curtis har ombestemt seg om hvem hun er og hvilken funksjon hun skal ha. Etter alt hun har vært gjennom og alt hun har tapt, inkludert sin egen datter i forrige film, skulle hun liksom gi blaffen og glemme at Michael fremdeles lusker rundt? Jeg kjøper det ikke.
Kanskje er forsoning og tilgivelse den beste strategien i det virkelige liv, men «Halloween»-filmene har alltid foregått i et stilisert univers som aldri har vært plagsomt preget av sosialrealisme.
Jeg registrerer også med en viss skuffelse at den forrige filmens brutalitet er tonet kraftig ned, blant annet ved at flere av drapene foregår utenfor bildet, eller blir ikke vist i det hele tatt. Det høres kanskje morbid ut, men blodige virkemidler har alltid vært viktige i slasher-sjangeren. Det er betegnende at filmens beste brutalitet forekommer når to av figurene ser på John Carpenters sci-fi-skrekk-klassiker «The Thing».
«Halloween Ends» skuffer på mange felter, men det finnes noen formildende omstendigheter. Den er åpenbart pent produsert med et stilsikkert uttrykk som matcher de tidligere filmene, både når det gjelder foto (Michael Simmonds), lyd (Rich Bologna) og musikk (komponert av John Carpenter).
Derfor blir filmen aldri direkte dårlig, men jeg kan likevel ikke fri meg fra følelsen av at David Gordon Green har rotet bort muligheten til å sette et skikkelig punktum.
