PÅ KINO FREDAG 18. NOVEMBER: «Hvor er Anne Frank» forteller den velkjente historien fra Anne Franks personlige dagbok, og pakker den inn i en moderne drakt med en frisk vri — med varierende suksess.
Regissør Ari Folman er ikke fremmed for animerte versjoner av dypt sårbare fortellinger. I 2008 regisserte han «Vals med Bashir», en kontroversiell film om hans egne opplevelser som soldat for det israelske forsvaret, der han sliter med å huske minner han har fortrengt.
Nå handler det om Anne Frank, den unge jødiske jenta som ble en viktig stemme for Holocaust-ofre gjennom dagboken hun skrev i løpet av de to årene hun levde i skjul for nazistene.
Filmen er fin, trist og engasjerende, og forteller en usedvanlig viktig historie. Dessverre gjør den et par feiltrinn på veien som hindrer den fra å nå sitt fulle potensial.
ANMELDELSE: Provoserende å høre kvinnenes historier i «She Said».
Veksler mellom nåtid og 1940-tallet
Kitty, fantasivennen Anne Frank skrev til i dagboken sin, våkner opp i Anne Frank-huset i det 21. århundrets Amsterdam. Forvirret og redd oppdager den rødhårede ungjenta at Anne og familien ikke lenger bor i huset, og at turistene som besøker det ikke kan se henne. Derfor legger hun ut på en reise for å oppdage hva som har skjedd med Anne.
Filmen hopper mellom nåtid og 1940-tallet for å skildre både Kittys reise for å finne Anne Frank, og hvordan livet som en ung, jødisk jente i skjul under 2. verdenskrig opplevdes.
I nåtiden blir Kitty kjent med en ung pøbel, rømmer fra politiet etter å ha stjålet dagboken, og finner vennskap hos en gruppe flyktninger som frykter deportering. På 1940-tallet ser vi hvordan familiedynamikken utfordres når man gjennomgår en slik traumatisk opplevelse, og hvordan et barns fantasi kan bli håpets redning i krevende tider.
Animasjonen er aldeles nydelig, og skildrer Annes fantasirike sinn på lekent vis. Den vakre og fargerike visuelle tilnærmingen tar en mørk og grufull vending i portretteringen av nazistene som fjes- og følelsesløse skikkelser, som minner om «Harry Potter»-filmenes dødsetere. I tillegg er den grusomme reisen til konsentrasjonsleirene dramatisert som en reise til den greske mytologiens underverden, der Hades styrer med jernhånd.
ANMELDELSE: «Vikingulven» biter brukbart fra seg.
Bedre om Anne enn om Kitty
Sekvensene der hovedfokuset er på Anne Frank og hennes liv i skjul, er utvilsomt de som treffer best. De er rørende, engasjerende og fører ofte med seg en underliggende og treffende sorg, selv om det sjelden blir direkte miserabelt. Disse sekvensene er også overraskende morsomme, med erindringer om Annes liv som storsjarmør av naboguttene, hennes livlige fantasi og Hollywood-fanatisme, samt et hint prompehumor for de yngste.
Når det dog er nåtid, og fokuset ligger på Kitty og hennes eskapader i det 21. århundret, mister filmen store deler av slagkraften den har bygget opp. Fokuset blir brått rettet mer mot hennes eventyr enn på Anne Franks liv, som kanskje oppleves som en komfortabel pause for de aller yngste seerne, men det tar brodden av et så gravalvorlig og dypt smertefullt tema som Holocaust.
I tillegg er det en viss lettsindighet som slår meg som et regelrett feiltrinn. Jeg ser for eksempel virkelig ingen grunn til at Kitty skal trenge å få seg en kjærlighetsinteresse, som attpåtil blir introdusert for oss som en lommetyv som stjeler fra museets turister.
«Hvor er Anne Frank» forteller en utrolig viktig historie på en litt uryddig måte. Jeg ender nesten opp med å ønske at Ari Folman hadde holdt seg til sine dokumentarrøtter, og heller laget en animert dokumentar om Anne Frank og hennes liv, som både voksne og barn kunne fått noe ut av.
Likevel er det mye å hente her, og bortsett fra litt tonemessig slurv, er dette en solid filmopplevelse, og utvilsomt et godt verktøy for å lære de yngre om et ekstremt viktig historisk tema — samt den urettferdige behandlingen mange fortsatt blir utsatt for i dag.
