PÅ KINO FREDAG 9. DESEMBER: Å skape et reflektert og nyansert bilde av en ekte massemorder er en dristig oppgave å ta for seg. Med «Nitram» har regissør Justin Kurzel imidlertid gjort en fremragende innsats.
Han har gjort portrettering av kriminelle figurer i Australias fortid til sin spesialitet, med filmer som «Snowtown» om seriemorderen James Vlassakis, og «True History of the Kelly Gang» om den kjente bushrangeren Ned Kelly.
Denne gangen har han laget et rystende og gjennomført ubekvemt portrett av Martin Bryant i tiden før han i 1996 skjøt 58 mennesker, hvorav 35 av dem døde, i Australias dødeligste massakre i nyere tid.
ANMELDELSE: Will Smith ruver i en vanskelig hovedrolle i «Emancipation»
Krevende bekjentskap
Filmen følger Bryant (Caleb Landry Jones), eller Nitram, som han ofte kalles av de rundt seg. Han er en ung, ustelt mann som helt siden barndommen har vært fullstendig besatt av fyrverkeri.
I tillegg har han minimalt med folkeskikk, sliter med å danne vennskap, og har et vanskelig hjemmeliv, med en mor (Judy Davis) som virker utmattet til det punktet at oppgitt sinne er den eneste gjenværende følelsen, og en far (Anthony LaPaglia) som alltid underkaster seg hans intense tilstedeværelse.
En dag når Nitram er ute og tilbyr å klippe naboers gressplener for å tjene penger, banker han tilfeldigvis på døra til Helen (Essie Davis). Hun er en middelaldrende, ensom og velstående kvinne som bor alene i et gigantisk hus, med en hel haug hunder og katter som eneste bekjentskap.
Helen og Nitram knytter etter hvert et nært bånd, og gjennom deres gryende vennskap blir hun fort en viktig figur i hans hverdag. Han ender opp med å flytte inn hos henne, til foreldrenes blanding av forvirring og frustrasjon.
Etter hvert som ulike tragiske hendelser begynner å prege livet hans, blir Nitram dyttet gradvis nærmere bristepunktet han hittil har beveget seg helt på kanten av.
Utrolig skuespill
Caleb Landry Jones er helt forbausende god som Nitram, en rolle som ga ham prisen for «Beste mannlige hovedrolle» på filmfestivalen i Cannes. Måten han balanserer mellom et sørgelig portrett av en utstøtt mann, og en tikkende bombe med et forvirrende og intenst raseri gjemt inne i seg, er både smertefull, rørende og vanvittig ubehagelig.
Hans sterke tilstedeværelse er den drivende kraften i filmen, og bidrar massivt til å gjøre den helhetlige opplevelsen fryktinngytende og tidvis utmattende. Kvaliteten økes ytterligere av en rekke gode rolletolkninger fra Judy Davis, Anthony LaPaglia og Essie Davis, som henholdsvis moren, faren og hans nye venn Helen.
De danner et sterkt rammeverk rundt Jones sin tolkning av Nitram, og skaper en ytterligere opplevelse av håpløshet i møte med et individ som det er såpass vanskelig å forstå seg på.
Samtidig gir de samme karakterene fornemmelsen av hva som kunne vært gjort annerledes for å hindre at hendelsen fikk mulighet til å utspille seg.
Dette er et tema som gjentar seg flere ganger i filmen, både på et psykisk helseplan og rent praktisk rundt hva som er mulig å gjøre med en person som ønsker å utøve ekstrem vold. Spesielt tydelig er det i scenen der Nitram handler skytevåpen — uten våpentillatelse — til massakren han akter å utføre.
Regissør Kurzel tar et tydelig standpunkt mot våpensalg til sivile, uten at det oppleves som en skjennepreken. I stedet sår han frøene som får publikum til å undre om hvorvidt det er forsvarlig å selge halvautomatiske militær-rifler til noen som åpenbart ikke er helt ved sine fulle fem (hint: det er ikke forsvarlig).
Etter filmens siste scener dukker det i tillegg opp et par tittelkort på skjermen, som eksplisitt påpeker økningen av våpensalg i Australia siden massakren.
ANMELDELSE: «Pus med støvler: Et siste ønske» er et velkomment gjensyn med en morsom figur
Krevende filmopplevelse
Det visuelle aspektet ved «Nitram» bidrar betraktelig til filmens rystende og ubehagelige atmosfære. Fotograf Germain McMickings kamera holder seg tett på Nitram, med et fokus som ofte gjør omgivelsene uklare, og som speiler hans opplevelse av å mangle tilhørighet til verden rundt seg.
I tillegg oppleves det håndholdte kamera ofte rastløs, som forsterker følelsen av å aldri helt kunne slå seg til ro i situasjonene vi ser fremstilt på skjermen. Resultatet blir at man sitter ubekvemt i setet med klamme håndflater og venter på at det uunngåelige man vet vil skje, skal skje.
«Nitram» er et krevende innblikk i en mann uten empati for sine medmennesker, som ikke klarer å møte verdens prøvelser med noe annet enn voldelige utbrudd.
Jeg kan røpe så mye som at selve skytingen ikke blir vist utover at han løfter geværet for å begynne, men tross valget om å ikke skildre massakren, så er dette en til tider svært tung og veldig ubehagelig filmopplevelse.
