PÅ KINO FRA 20. JANUAR: «A Man Called Otto» er en striglet og forutsigbar Hollywood-film basert på Fredrik Backmans bok «En mann ved navn Ove» fra 2012, og Hannes Holms Oscar-nominerte filmatisering med samme navn fra 2015.
Med en lun og sjarmerende gretten Tom Hanks i hovedrollen, er dette en mildere versjon av historien om den gamle grinebiteren med det store hjertet. Regissør Marc Forster («Quantum of Solace») og manusforfatter David Magee («Life of Pi») har slipt ned de kvasse kantene fra den svenske originalen, og fylt på med «feelgood» for den lettrørte.
Det gjør filmen lettfordøyelig og tilbakeskuende koselig for et bredt internasjonalt kinopublikum, men det fjerner også særpreg og dybde. Og filmen tipper over i det kynisk sentimentale i en sisteakt som virkelig drar det hele i retning tårepersen.
*Spoileradvarsel: Herfra følger det elementer fra handlingen og noen sammenligninger med den svenske originalen «En mann ved navn Ove».*
ANMELDELSE: En mann ved navn Ove – Fungerer godt på sine premisser
Fra sorg til livsglede
Den barnløse enkemannen Otto (Tom Hanks) synes stort sett folk er idioter og at alt var bedre før. Han har i årevis holdt streng orden i sitt lille nabolag, men nå han har tenkt å runde av tilværelsen. Han vil gjenforenes med sin store kjærlighet Sonya (Rachel Keller), som har dødd av kreft.
Men i det løkken henger klar fra stuetaket, så braker den nye nabofamilien inn i Ottos liv. Og med det starter en reise fra sorg mot fornyet livsglede for den gretne gamle gubben med et hjerte av gull.
ANMELDELSE: M3gan – Kul, liten thriller med fengende tittelfigur
En av de mest fremtredende endringene i manus fra den svenske filmen, er at skurkene denne gangen er grådige eiendomsutviklere som hugger ned skogen og prøver å kjøpe opp nabolaget.
Denne kampen mot profittjagende utbyggere gir filmen et snev av sosialrealisme og sneier innom flere aktuelle og samfunnsengasjerte elementer rundt klasseskiller, behandling av eldre, sårbarhet i det digitale samfunn og fremmedgjøring av lokalsamfunn.
Men dessverre blir disse trådene bare brukt for å bygge en enkel, overfladisk og karikert antagonist som nabolaget kan samles mot. Det er ikke noe slagkraft eller innsikt i det oppgjøret utover enkle overskrifter om at grådighet er dumt, og at det er verdt å kjempe for det man er glad i.
ANMELDELSE: The Last of Us – Et postapokalyptisk kvalitetsdrama!
Disney-versjonen av gretten gammel gubbe
Som Hollywood-versjon av en skandinavisk suksess med særpreg, er dette et rendyrket publikumsfrieri.
Det er mange scener som er veldig like i de to filmene, og Marc Forster og David Magee tar vare på flere av originalens attraksjoner med en godlynt surpomp i hovedrollen, en egenrådig kattepus, folk som hjelper sine neste og humreverdig nabokrangling om bilmerker.
Men de kutter også bort en vesentlig del fra hovedpersonens bakgrunn, og generelt så skrur de rollefigurene og handlingstrådene mot det lettbente, søte og koselige.
Tom Hanks spiller Disney-versjonen av gretten gammel gubbe. Og Mariana Treviño sprudler av godt humør og positiv livsglede som den snille naboen som skal minne både Otto og publikum på at det er viktig å åpne hjertet sitt.
Det er velspilt og trivelig, men det oppleves glatt og kalkulert. For meg blir «A Man Called Otto» for anstrengt og for opplagt i sine stadige sentimentale innslag av vemod, søthet og gode gjerninger. Og det topper seg med en avslutning som smører tykt på med Hollywood og gjør et svulstig nummer ut av Ottos store hjerte.
«A Man Called Otto» har kinopremiere 20. januar.
