PÅ KINO 13. JANUAR 2023: Kampen mot «Big Pharma» legger automatisk publikums sympati til de som kjemper. Derfor har denne dokumentaren en lett match med å vinne oss over på subjektets side.
Den verdenskjente fotokunsteren Nan Goldin er filmens fokus, men også en av dens produsenter, noe som kan få enkelte til å anklage den for ensidighet og stille spørsmål ved troverdigheten.
Det er imidlertid åpenbart at regissør Laura Poitras («Citizenfour») filmer og intervjuer et subjekt som deler alt. Goldin er nemlig smertelig åpen og ærlig om alt det vakre og alt det blodige hun har opplevd gjennom et særdeles ukonvensjonelt liv.
Filmen gir også et inntrykk av at det er nettopp hennes mangfoldige bakgrunn fra LHBT-miljøet, sett i billedserier som «The Ballad of Sexual Dependency» og «Sisters, Saints and Sibyls», som gjør henne spesielt godt egnet til å ta opp kampen mot den skruppelløse legemiddelindustrien.
«All the Beauty and the Bloodshed» vant den prestisjetunge Gulløven på filmfestivalen i Venezia, og man forstår hvorfor den gjør inntrykk på både juryer og publikum, for den skildrer sterke skjebner med sinne og sorg.
ANMELDELSE: «M3gan» er en kul, liten thriller
Bruker kunstverden som arena
Det sentrale elementet i filmen er kampen Nan Goldin fører mot den styrtrike familien Sackler.
De er nemlig eierne av Purdue Pharma, selskapet som lanserte det omdiskuterte opioidet OxyContin, som Goldin og aksjonsgruppa P.A.I.N. (Prescription Addiction Intervention Now) mener er sterkt avhengighetsskapende og har forårsaket mange dødsfall (og er temaet i miniserien «Dopesick»).
Samtidig handler filmen om Goldins vanskelige oppvekst og hvordan kameraet ble hennes utvei og ga henne en grunn til å eksistere. Vi følger hennes utvikling som kunstner i New Yorks undergrunnsmiljø, problemer med narkotika og voldelige menn, og en mørk periode som prostituert.
Hele tiden fotograferer hun med et våkent og søkende blikk et miljø som ikke mange har innsyn i, og dette fører til hennes gjennombrudd som fotokunstner og en etter hvert innflytelsesrik karriere.
Denne posisjonen kan hun bruke til å bekjempe Sackler-familien, fordi de bruker kunstverdenen som en viktig arena for å fremme sitt gode navn og rykte gjennom store donasjoner til flere viktige museer.
Intenst portrett
Det er sterke historier som kommer frem i «All the Beauty and the Bloodshed», ikke minst den overraskende kilden til filmens tittel.
Nan Goldin tar nemlig et brutalt oppgjør med sin egen familiefortid, foreldrenes utilstrekkelighet og storesøsterens sørgelige skjebne, der det lyriske uttrykket av alle ting dukker opp i en av hennes legejournaler.
Dette understreker også følelsen av at Goldin er ei dame som ikke tar imot dritt fra noen, og er kanskje nettopp derfor den perfekte personen til å ta opp kampen mot Sackler-familien. Det er flere sterke vitnesbyrd i filmen fra både OxyContin-avhengige og fra pårørende til noen av de som gikk i døden i den såkalte opioid-epidemien.
På samme tid er det et intenst portrett av en kunstner med unike livserfaringer. Hun er stolt av å tilhøre samfunnets randsone, selv om hun nå er millionær, takket være det konforme kapitalistsamfunnet hun tar avstand fra i sin kunst og aktivisme.
Denne filmen gjør det imidlertid tydelig at hun bruker sin makt og innflytelse for alt det er verdt i den prisverdige kampen mot legemiddelindustrien. «All the Beauty and the Bloodshed» er kraftig kost, men nydelig fortalt med overbevisning gjennom det visuelle utrykket som Nan Goldin selv har skapt gjennom sin karriere.
