PÅ KINO FRA 20. JANUAR: «Babylon» er en lekker, vulgær og storslått epokefilm som tar oss tilbake til 1920-tallets Hollywood i det stumfilmens stjerner må forholde seg til lydfilmens inntog.
Regissør Damien Chazelle («Whiplash» og «La La Land») blander satire, slapstick, sort humor, overdådige kalas, store doser kroppsvæsker, interessant filmhistorie og flere metalag i en storproduksjon som både gnistrer av skaperkraft og sprudler av fascinasjon for det gamle og bortimot lovløse Hollywood. Og han smeller dette sammen i en fullstappet kinoopplevelse som både begeistrer og irriterer.
På sitt beste er dette filmen som elsker de levende bilders magi, som pirker poengtert i en del gamle Hollywood-synder og som bergtar med berusende scener hvor kameraet svinger seg dansende gjennom kaotiske fester og filmsett.
På sitt verste er dette filmen som i finalen punkteres av et selvhøytidelig metagrep, hvor «Babylon» insisterer på sin egen viktighet.
Og til tross for et håndplukket rollegalleri med sterke prestasjoner fra glimrende skuespillere som Brad Pitt, Margot Robbie, Jean Smart og Diego Calva, så klarer filmen bare glimtvis å gripe ordentlig tak med sine klisjelekne rollefigurer.
Likevel er dette en film som fester seg. Ikke som et underholdende publikumsfrieri om gode gamle dager, men som et manisk, kvast og selvopptatt kjærlighetsbrev fra Hollywood til Hollywood.
ANMELDELSE: A Man Called Otto – Sentimental Hollywood-versjon
Hollywood gir, og Hollywood tar
Filmen starter i Los Angeles i 1926 på en gedigen fest hvor våre hovedpersoner alle befinner seg.
På det beste bordet sitter storstjernen Jack Conrad (Brad Pitt). I krangel med dørvakta finner vi stjerneskuddet Nellie LaRoy (Margot Robbie). Midt i kaoset står sladderpressens Elinor St. John (Jean Smart). På scenen står den lovende trompetisten Sydney Palmer (Jovan Adepo). Og midt i kaoset svetter Manny Torres (Diego Calva) – enn så lenge assistent for festens mektige vert, men med drømmer om å bli en del av filmbransjen.
ANMELDELSE: M3gan – Kul, liten thriller med fengende tittelfigur
Filmen følger dette miljøet gjennom utsvevende fester og elleville filminnspillinger i ørkenen. Og den har et nysgjerrig øye for utviklingene som fulgte med overgangen til lydfilm. Det skiftet blir et vendepunkt som dreper en del karrierer, samtidig som nye muligheter byr seg.
Chazelle klarer å flette inn filmfaglige detaljer, samtaler rundt filmens posisjon på kulturens rangstige, studiosystemets makt og stjernedyrkelsens ubarmhjertige mekanismer på uanstrengt vis. Og han retter et skarpt blikk mot en del av de urettene som ble gjort på grunn av kunstnernes hudfarge, bakgrunn, sosiale status og legning. Sistnevnte resulterer i noen av filmens mest slående motiv, opprivende scener og festligste oppgjør.
Dette kombineres med et jevnt dryss av referanser til gamle filmer og gamle Hollywood-historier. Alle referansene fremstår ikke like vellykket eller nødvendig, men det skaper en tilhørighet og serverer flere minneverdige øyeblikk.
ANMELDELSE: The Last of Us – Et postapokalyptisk kvalitetsdrama!
Svingende rytmer og smellvakre overflater
Med flotte kostymer, luksuslekre kulisser og storslåtte komposisjoner tar Damien Chazelle oss med inn filmens storformat med rytmer, stemninger og kamerabevegelser som får det til å svinge herlig i kinomørket.
Han er en musikalsk filmskaper som kan å skape medrivende sekvenser som trekker publikum inn i filmspråket på en måte som virkelig skaper beundring og nysgjerrighet for håndverket som ligger bak opplevelsen.
Og som alltid er musikken til komponist Justin Hurwitz både en attraksjon i seg selv – spesielt den som fremføres live i filmen – og avgjørende for å skape den energien som pisker filmen framover i sine beste deler.
«Babylon» er en snedig storfilm som er så mye forskjellig på en gang at jeg fremdeles jobber med å fordøye alle inntrykkene.
Det var en filmopplevelse som i løpet av sine drøye tre timer gjorde meg oppgitt, irritert, imponert og nyforelsket i hvor kul og vidunderlig film kan være på det store lerret. Og til tross for mine innvendinger, lar jeg meg begeistre av en regissør som tør å gå slå så hardt og selvsikkert på tromma at «Babylon» blir en film det er interessant å diskutere og se igjen.
«Babylon» har kinopremiere fredag 20. januar.
