PÅ KINO 3. FEBRUAR 2023: «Ellos eatnu – La elva leve» kunne knapt ha blitt lansert på et bedre tidspunkt.
Midt i diskusjoner om hva vi er villige til å ofre av norsk natur for å imøtekomme strømkrisa, og en pågående historisk rettsak om samers rettigheter i Karasjok, kommer altså filmen om striden rundt den planlagte utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget i 1979.
Regissør Ole Giæver («Fjellet», «Mot naturen», «Fra balkongen») har laget sin mest ambisiøse film til nå. Den river opp gamle sår som kanskje ikke er leget, for man kan få inntrykk av at kampen som ble utkjempet for over 40 år siden, fremdeles er aktuell.
Den handlet nemlig ikke bare om bevaring av ei elv, men om samers rettigheter til eget land, kultur og identitet.
Giævers kloke manus og beherskede regi gjør at filmen vekker både harme og oppgitthet, og forklarer nyansert hvordan det kan ha seg at noen utviser en sterk kampvilje, mens andre for lengst har resignert.
ANMELDELSE: «M3gan» er en kul, liten thriller
Tvinges til å ta et oppgjør
Historien er oppdiktet, men er altså basert på virkelige hendelser.
Hovedpersonen er Ester (Ella Marie Hætta Isaksen), som høsten 1979 har fått jobb som lærervikar på en skole i Alta, men holder sin samiske bakgrunn skjult for både kolleger og elever.
På en snartur hjemom for å hente flyttelasset, blir hun med sin engasjerte fetter Mihkkal (Gard Emil) til Stilla. Der besøker de demonstranter som har slått leir for å protestere mot planene om den store kraftutbyggingen som vil ødelegge Altaelva – og dermed livsgrunnlaget for mange samer.
Dette blir starten på en dramatisk prosess som fører Ester inn i sentrum av begivenhetene og tvinger henne samtidig til å ta et vondt oppgjør med sin samiske identitet og lokket som er lagt på familiens tragedie.
Tilfører tyngde og troverdighet
Filmen har flere opplagte kvaliteter. Den forteller en sår og viktig historie som yngre generasjoner kanskje aldri har hørt om, engang.
Debuterende Ella Marie Hætta Isaksen spiller en god hovedrolle som skaper sympati og forståelse, selv i situasjoner der Ester viser det vi kan kalle feige tendenser av årsaker det ikke er vanskelig å begripe.
Isaksen er omgitt av solide navn fra nord-norsk og samisk film og teater, blant annet med Maria Bock, Trond Peter Stamsø Munch, Sverre Porsanger og selveste Mikkel Gaup i små biroller som er med på å tilføre filmen både tyngde og troverdighet.
Den gjennomførte tidskoloritten, eminent fotografert av Marius Matzow Gulbrandsen, levner liten tvil om hvilken epoke som skildres. Ola Fløttum og Pessi Levantos musikk forsterker filmens sorgfulle undertoner.
Og Ole Giæver spinner et nett av sammenhenger gjennom den sentrale historien som effektivt forteller om uretten som har blitt begått mot samer av deres egen stat. «Ellos eatnu – La elva leve» har nok sprengstoff i seg til å holde diskusjonen rundt samers rettigheter levende.
(«Ellos eatnu – La elva leve» ble anmeldt da den åpnet Tromsø Internasjonale Filmfestival 16. januar 2023.)
