PÅ HBO MAX FRA 16. JANUAR: Naughty Dogs postapokalyptiske zombiespill «The Last of Us» er en av mine aller sterkeste spillopplevelser noensinne.
Actioneventyret fra 2013 er en mesterlig fortalt historie, som røsket tak i følelsene mine og filleristet dem.
Å oversette denne fortellingen til TV-ruta fører med seg skyhøye forventninger. For hvordan skal en TV-serie, der du kun forblir en passiv tilskuer, kunne klare å gjenskape følelsen av en så gripende historie der du selv er en aktivt deltakende part?
Svaret er dyktige skuespillere med knallgod kjemi, som drar deg inn i en postapokalyptisk eventyrverden som oppleves som virkelig.
«Game of Thrones»-kollegene Pedro Pascal og Bella Ramsey glitrer i de to hovedrollene. Og trygt ledet an av spillets skaper Neil Druckmann, klarer co-serieskaper Craig Mazin («Chernobyl») og en gjeng med dyktige regissører å skape et drivende godt menneskelig drama.
For «The Last of Us» handlet egentlig aldri om de soppbefengte, kjøttetende zombiene som ødela verden. Det handlet om folka, om de vanskelige valgene og hva et ødelagt samfunn gjør med deg som menneske – og det har HBOs serie langt på vei klart å gjenskape.
Spillanmeldelse: «The Last of Us» – En kraftfull spillfortelling som nesten bryter ut av tv-skjermen.
Et zombieinfisert USA
20 år etter at en infestasjon av en mutert sopp spredte seg rundt kloden og gjorde mennesker om til hjernedøde, blodtørstige vesener, tar vi turen til det som en gang var USA.
Det som er igjen av menneskeheten har for det meste overlevd i strengt kontrollerte, totalitære bysamfunn. I en slik karantenesone i det som en gang var Boston møter vi smugleren Joel (Pedro Pascal).
Joel er av den desillusjonerte typen som gjør det han kan for å overleve. Når han får i oppgave å frakte tenåringsjenta Ellie (Bella Ramsey) trygt gjennom et zombieinfisert landskap, takker han motvillig ja fordi han trenger belønningen.
Det blir starten på en ferd som skal ta ham på andre veier enn han først hadde trodd, både fysisk og mentalt.
Et vakkert stykke TV-seriekunst
Som i spillet er seriens hjerte forholdet mellom Joel og Ellie. Det er en glede å se de to bli bedre kjent med hverandre, både gjennom utfordringer og traumatiske opplevelser, men også gjennom nære øyeblikk i små pustelommer.
Far-datter-dynamikken mellom de to skuespillerne sitter som et skudd, og det er like lett å bli glad i dem denne gangen, som det var gjennom spillet for snart ti år siden.
Serien tar seg også tid til å utforske bakgrunnshistorien til flere interessante biroller, som for eksempel einstøingen Bill, i Nick Offermans («Parks and Recreation») skjeggete skikkelse.
Hvem Bill er har egentlig ikke særlig mye å si for selve handlingen, men selv om dette er en liten del av fortellingen har den mye å si for tematikken som gjennomsyrer «The Last of Us»; hvem vi velger å bli når verden går under.
Her er rett og slett Offerman og hans motspiller Murray Bartlett («The White Lotus») med på å skape et vakkert stykke TV-seriekunst.
Tro mot spillet
Spill og serier er to ulike medier som begge har sine styrker og svakheter. Og opp gjennom film- og TV-seriehistorien har vi sett en rekke titler feile med å oversette spilldynamikk til skjerm og lerret. Og overgangen går ikke plettfritt denne gangen heller.
Spillets sterke historie er intakt fordi Neil Druckmann har sørget for å legge seg svært tett opp mot sitt eget manus. Her er det mye som er likt, helt ned på replikknivå, og skuespillerne utnytter manusets styrker godt.
Samtidig er seriens likhet til spillet, og fanservicen Druckmann dessverre innimellom faller for, seriens største svakhet.
For når det ikke bare er historie, men spilldynamikk som gjenskapes, da beveger vi oss på gyngende grunn.
Hvor mange ganger skal en person sendes gjennom et lite hull i en vegg for å åpne en dør for de andre? Hvor mange ganger skal Joel gi fot til Ellie slik at hun kan komme seg opp en plass? Og hvorfor må menneskelige fiender alltid gå hvileløst rundt og rope ting som «vi vet at du er der», «du er død», «kom deg ut», «jeg skal ta deg», mens våre venner ligger i skjul?
Dette er elementer jeg opplevde som repeterende i spillet og som ikke gir serien noe annet enn følelsen av at, jo da, dette er en serie basert på et spill.
Visuelt bergtagende
Småplukk, tenker du kanskje? Og ja, innvendingene mine over er småplukk. For de ødelegger ikke for det helhetlige inntrykket jeg har av «The Last of Us» som serie.
Selv om jeg har opplevd fortellingen før, lar jeg meg nok en gang gripe og engasjere. Jeg lar meg begeistre av å bli kjent med disse komplekse rollefigurene på nytt, og jeg blir bergtatt av hvordan spillets postapokalyptiske verden ser ut i TV-ruta.
For ødeleggelsen ser virkelig bra ut. Nedslitte skyskrapere og bygninger der soppsporer har spredt seg som eføy, forlatte butikker Ellie ransaker for tegneserier, tomme gater med sprukken asfalt – jeg tror på den postapokalyptiske virkeligheten vi befinner oss i.
Og selv om seriens zombier aldri kan bli like skremmende som når du selv sniker deg rundt i et mørkt rom, livredd for å lage den minste lyd, så er det nok av nervepirrende scener i «The Last of Us» til å skape et skikkelig godt spenningsdriv.
Seriens første sesong består av 9 episoder og HBO Max gjorde alle tilgjengelig for anmelderne. Jeg har likevel bare sett 5 av dem, rett og slett fordi CGI-effektene var for uferdige til at de resterende episodene kunne vurderes.
Det betyr at også jeg kan kose meg med «The Last of Us» utover våren, og det er jeg egentlig glad for, for dette er et skikkelig godt postapokalyptisk kvalitetsdrama!
