PÅ KINO 12. MAI 2023: Jeg har absolutt ingenting imot romantiske komedier, så lenge de er oppriktig friske, søte og morsomme.
«Love Again» er ingen av delene, men lener seg på slitne klisjeer, kjemiløse hovedroller og en tåpelig historie som vil skape hyppig himling med øynene.
I tillegg dyrker den Céline Dion, den kanadiske superstjerna som både spiller seg selv og er en av filmens produsenter. Om du er en av Dions tilhengere, og blir dypt beveget av hennes låter og tekster, kan det tenkes at «Love Again» har sin misjon, for den er formet etter samme lest.
Synes du derimot at musikken hennes er utålelig, vil dette føles som tortur, for filmen er som en Greatest Hits-kavalkade av den. Hun nevner til og med Eurovision Song Contest, som hun vant for Sveits i 1988, noe som kanskje forklarer filmens strategiske premieredato dagen før årets finale?
«Love Again» har ingen ironisk distanse til verken sjangeren eller musikken, og holder en såpass laber kvalitet at det er vanskelig å se hva dette har å gjøre på kino. Du må virkelig elske Céline Dion for å orke dette mølet.
Sender tekstmeldinger til avdød kjæreste
Premisset for historien kunne for så vidt ha blitt brukt til noe halvveis interessant. Barnebokforfatteren Mira (Priyanka Chopra Jonas) blir vitne til kjæresten Johns død på gata i New York – i en scene med en komisk dårlig formidling av sjokket.
To år senere begynner hun å sende tekstmeldinger til ham i et forsøk på å bearbeide sorgen og savnet. Hun vet ikke at alt leses av musikkjournalisten Rob (Sam Heughan), som uvitende har overtatt Johns gamle nummer på sin nye jobbtelefon i avisa The New York Chronicle.
Han svarer ikke på disse meldingene, men blir besatt av å finne ut hvem den mystiske avsenderen egentlig er. Men han kommer ikke på å søke opp nummeret eller ringe det fra en annen telefon. Ikke mye til journalist, altså.
At deres veier likevel krysses, er knapt en avsløring, men han tier om å ha mottatt og lest meldingene, noe som oppskriftsmessig legger forholdene til rette for en liten krøll på tråden.
Samtidig har han fått i oppgave å skrive en stor artikkel om Céline Dion, som skal legge ut på sin første USA-turné på 10 år. Og så skal det utrolig nok vise seg at hun mye heller vil hjelpe journalisten med hans private kjærlighetsliv enn å promotere seg selv, noe som for alvor senker filmens troverdighet ned i den dypeste avgrunn.
Stivbeint romantikk og forutsigbare forviklinger
Det beste jeg kan si om «Love Again», er at den er filmet med vakre mennesker i urbane omgivelser.
Indiske Priyanka Chopra Jonas («Quantico», «Baywatch», «Citadel») og skotske Sam Heughan («Outlander», «The Spy Who Dumped Me», «Bloodshot») virker som sympatiske skuespillere.
De har dessverre lite kjemi og makter ikke å spille seg ut av manusets fryktelig stivbeinte romantikk, som er like lite overbevisende som den aller tynneste og samlebåndsproduserte ukebladnovelle.
Regissør Jim Strouse («The Incredible Jessica James») står også bak manuset, eller er det skrevet av ChatGPT? Det har så mange generiske «kvaliteter» at man kan lure.
Han kaster figurene sine ut i flere forutsigbare forviklinger som lekende lett kunne ha blitt forhindret, slik at de kunstige spenningsmomentene holder en svært lav temperatur.
Scenen man humrer mest av (som betyr «litt») er en Tinder-date der Priyanka Chopra Jonas som Mira møter den sleipe kjekkasen Joel, fordi han spilles av hennes virkelige ektemann Nick Jonas.
Smurt med sukker og sirup
Og så er det Céline Dion, da. Man må ha respekt for hva hun har oppnådd i sin sjanger, men en god skuespiller er hun definitivt ikke.
Selv når hun snakker tilsynelatende åpenhjertig om savnet av sin store kjærlighet, manageren René Angélil, som døde i 2016, virker det like platt og falskt som hennes unaturlige interesse for musikkjournalistens privatliv.
På et tidspunkt gir hun også Mira, som altså er forfatter og illustratør av søte barnebøker, oppgaven med å designe hennes nye turnéposter. Hallo? I hvilken verden hadde vi trodd på dette? Vi får aldri se resultatet, men sitter igjen med et inntrykk av at filmens eksistensgrunnlag er å fremme Dions generøsitet og hjertevarme.
Jo da, jeg vet at dette er ment å være en romantisk fantasi, som ikke nødvendigvis trenger å følge vanlige normer for kvalitet, men gudene skal vite hvorfor Dion trodde at dette skulle være karrierefremmende.
Hengivne fans får ha meg unnskyldt, men «Love Again» er som den mest uutholdelige, sukker og sirup-smurte 1980-talls power-balladen du kan tenke deg, bare at den varer i 1 time og 44 minutter.
Terningkast én virker kanskje litt strengt, men skal man noen gang ta hele karakterskalaen i bruk, må det være til filmer som dette.
