PÅ KINO 4. AUGUST 2023: Den franske regissøren François Ozon er kjent for sine kroppslige filmer om vennskap, kjærlighet og død, gjerne med et feminint fokus (se for eksempel «Swimming Pool», «Ung og vakker», «Min nye venninne» og «Dobbelt begjær»).
Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd med det lettbente mordmysteriet «8 kvinner» i 2002, og er tilbake i samme sjanger med sin nyeste produksjon. «Det var jeg!» er nemlig i likhet med førstnevnte basert på et teaterstykke («Mon crime» fra 1934 av Georges Berr and Louis Verneuil).
Ozon har åpenbart filmatisert det med amerikanske krimkomedier fra 1930- og 40-tallet i bakhodet, og har selv trukket frem regissører som Ernst Lubitsch og Frank Capra som viktige inspirasjonskilder. Han har kanskje til og med merket seg to andre filmatiseringer av samme teaterstykke, nemlig «True Confession» (1937) og «Cross My Heart» (1946).
ANMELDELSE: «Talk to Me» skaper noen frydefulle grøss
Krimgåten byr ikke akkurat på neglebitende spenning, men filmen har en nostalgisk sjarme og søtladen naivitet som sikrer underholdningen. Handlingen har dessuten visse #metoo-momenter som gjør den Harvey Weinstein-aktuell, selv om Ozon maler med en svært bred pensel.
Mistenkt for mord
Året er 1935 og den aspirerende skuespilleren Madeleine Verdier (Nadia Tereszkiewicz) bor i Paris sammen med venninnen Pauline Mauléon (Rebecca Marder), som på sin side drømmer om å bli advokat.
Når Madeleine blir mistenkt for mordet på den kjente teaterprodusenten Montferrand (Jean-Christophe Bouvet), inntar Pauline umiddelbart rollen som hennes forsvarer. Begge ser en mulighet til å tjene på den offentlige interessen som en rettsak vil kunne vekke.
Deres motpart er den etterforskende dommeren Rabusset (Fabrice Luchini), som allerede har bestemt seg for hvordan saken henger sammen.
Det skal imidlertid vise seg at ikke alle detaljer har kommet for dagen, og når den gamle stumfilmskuespilleren Odette Chaumette (Isabelle Huppert) etter hvert entrer scenen, avdekkes nye sider av mordmysteriet som kan forandre på en hel del.
Konstant strøm av dialog
Historiens opprinnelse som teaterstykke trer ganske tydelig frem i filmen, selv om Ozon og staben åpenbart har jobbet mye for å skape vakre glansbilder av Paris anno 1935.
ANMELDELSE: «The Bear» S2 er kompleks, feilbar og vidunderlig
Manusets struktur påkrever en konstant strøm av dialog, avlevert med høy hastighet og presisjon, noe det svært sympatiske tospannet Nadia Tereszkiewicz og Rebecca Marder er i full stand til å levere.
Det er imidlertid grunn til å mistenke ringreven Isabelle Huppert for å overdrive en smule, for hun fremstår tidvis i overkant teatralsk i sin rolle som den Sarah Bernhardt-inspirerte Odette, men man trekker likevel på smilebåndet.
Persongalleriets menn er enkle karikaturer som lett lar seg overliste, blant annet med Édouard Supice som Madeleines kjærlighetsblinde forlovede, veteranen André Dussollier som hans rike far, og sjarmerende Dany Boon som en mulig velgjører.
ANMELDELSE: «Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutant Mayhem» funker faktisk overraskende godt
«Det var jeg!» er kanskje ikke stor filmkunst (og den direkte oversettelsen «Min forbrytelse» ville vært en bedre tittel), men François Ozons lekne fortellerglede, Manuel Dacosses vakre foto, Philippe Rombis morsomme musikk, Pascaline Chavannes lekre kostymer og skuespillernes kollektive kvaliteter gjør dette morsomme mordmysteriet til en trivelig kinokveld for frankofile.
