PÅ KINO FRA 1. SEPTEMBER: Det er både perler og porter i «Perleporten», men først og fremst handler filmen om hvilket helvete det kan være å havne i skvis mellom moralsk forfall og skinnhellighet.
Trond Pedersen bor på Sørlandet i et boligfelt med nye funkiskassehus, befolket av ivrige robotgressklippere og hjemmeværende husmødre som står og kikker tomt ut av vinduene i kjedsomhet.
Han er spilleavhengig, sliter med å få barn med kona og har en hang til å kjøpe horer og halvlitere. Det hele suser mot sammenbrudd. Der ser Trond Jesus, og fra da snur livet – tilsynelatende.
Han kjøper billig ræl fra Kina og bytter ut den suggererende spill-spinningen med salige salgspling fra nettbutikkauksjoner. Med mottoet «Hva ville Jesus gjort?», prøver Trond å reise seg ved å bli rik. Og ved å starte et nyhetssted som skal fortelle den virkelige sannheten – som at byens tiggere egentlig er rik mafia.
Har provosert allerede
«Perleporten», fra brødrene som tidligere har laget «Skyggenes dal» sammen, skrevet og regissert Jonas Matzow Gulbrandsen med Marius Matzow Gulbrandsen på foto, er en omdiskutert film – før folk har sett den.
Traileren har vakt harme, delvis på grunn av hovedrollens likheter med en virkelig nettgründer i Kristiansand, og delvis på grunn av at den viser «en onanerende, spilleavhengig mann som kjøper sex».
Men den ene onaniscenen med baken bar er ikke der rollefiguren Trond, spilt av Morten Løge, blir mest avkledd. Det er i en superkort scene der Kjersti Løken Stavrum spiller journalist som stiller spørsmålet: «Når jeg ser rundt meg, ser jeg moral da, eller ser jeg dobbeltmoral?».
Den føyer seg inn i rekken av lite subtile scener som raljerer over lemfeldig omgang med moral. Satirisk skittentøyvask på Sørlandet har lenge vært en god idé, men her er den for lite spisset til å treffe godt nok.
Gaper for høyt
En gjentagende del av fortellingen tegner et klassedelt samfunn med annenrangs borgere, der ansatte til manuelt arbeid er «jævla polakker», sexarbeiderne er silhuetter og ingen enser tiggere. En annen tråd følger gutten som kler seg ut med dameklær og sminke, uten å få lov. Misjonering er vi innom.
Et annet segment peker på hvordan shoppingen utløser både generell synd og miljøsynd for hele verden. Det er også småsynding med begjæring av nestes ektefeller. Og filmen finner plass til harselering med et egorunkende gubbevelde som trenger byster og malerier av seg selv for å overbevise om egen storhet. Også var det dette med droner og roboter, da. Vi hopper stadig mellom mikro- og makrokosmos.
«Perleporten» har mange interessante ideer, og ofte omhyggelig komponerte bilder til å formidle dem. Men filmens største svakhet er at den vil for mye på én gang. De mange små stikkene gjør at den mister slagkraft. Den mister også fremdrift ved å dvele veldig lenge ved de ulike delene.
Effektivt amatørskuespill
Spillegalskapen er fortalt i fikse kryssklipp mellom spinnende fruktfigurer og Tronds sirklende øyne på rulettspill, komplett med et smått psykedelisk plingende lydbilde. Dette oppleves likevel veldig insisterende etter at man har tatt poenget.
En del av filmen utspiller seg i Romania, der Trond, varaordføreren for Nasjonal Allianse (Per Kullerud) og den spake medhjelperen Per Hansen (Arnfinn Tveit) jakter en avsløring av at tiggeren Maria (Maria Philipina Miclescu) egentlig bor i et nybygget luksushus.
Her fungerer amatørskuespillerne Jonas Matzow Gulbrandsen har valgt å bruke veldig godt, selv om publikum til slutt kan føle seg like utålmodige som den fornøyelig forbannede taxisjåføren spilt av Ionuţ Băncilă.
Tannløs perlerad
De som frykter at «Perleporten» legger seg for nært opp til virkeligheten, kan muligens beroliges med at det er en ofte stilisert film der både figurer og miljøer blir rekvisitter i fortellingen om moralsk forfall.
Filmen starter med å hevde den er basert på en sann historie, men tar forbehold etter hvert. Samtidig blir Tronds mange stakkarslige sider til slutt så overveldende at det føles slemt.
Rollefigurene i seg selv er like symbolske som bøkene som pryder Trond og Annes hjem – snudd med permen inn (en interiørtrend Anne B. Ragde beskrev som forekommende hos «kulturelle rennesteinsmennesker»).
Filmen sprer seg for tynt til å være effektiv satire, men den har mange smarte glimt. Ikke minst er den fotografert til en seeropplevelse.
Jeg vil uansett oppfordre alle som vil mene noe om «Perleporten» til å se den først!
