PÅ NETFLIX FRA 24. AUGUST: Sesong 3 av «Ragnarok» er først en ganske spennende, så antiklimaktisk slutt på det norrøne klimaeventyret.
La meg legge kortene på tastaturet med én gang: Jeg har kost meg med «Ragnarok» siden den kom i 2020. Dette er altså en norsk fantasyserie som mikser elementer fra norrøn mytologi med moderne miljøvern og oppvekst-romanse.
Marvel møter norsk naturporno
Den er skapt av dansker: «Borgen»- og «Herrens veier»-skaper Adam Price og «Borgen»-manusforfatter Emilie Lebech Kaae. Det kan se ut som de ville blande Marvel med «Skam» og norsk naturporno.
Det er ingen utelukkende dårlig idé, og de to foregående sesongene har fått henholdsvis 4 og 3 på terningen av Filmpolitiet. Etter drøye to års venting, får vi endelig den tredje og siste sesongen på Netflix.
Historien har fulgt brødrene Magne (David Stakston) og Laurits (Jonas Strand Gravli) som med moren Turid (Henriette Steenstrup) flyttet hjem til den fiktive byen Edda, der de ikke hadde bodd siden faren døde.
Magne er en stor og sterk, men usikker fyr med dysleksi, og moren har prøvd å skaffe ham psykisk helsehjelp for hans livlige fantasi.
Guder mot jetter
OBS: Videre følger noen spoilere fra tidligere sesonger:
I første sesong oppdaget Magne at han hadde overnaturlige krefter, som Tor med hammeren, og at den rikeste familien i bygda, Jutul, egentlig var jetter (jotner), sånn i tillegg til at fabrikken deres forurenset hele bygda.
I andre sesong samlet Magne et lag gjenfødte norrøne guder (æser) som skulle kunne ta opp kampen mot jettene. Laurits «fødte» til og med en orm – antagelig Midgardsormen.
At et stort oppgjør må komme, er ingen spoiler i seg selv, serien heter tross alt «Ragnarok». Og det er det disse siste seks episodene jobber frem mot. Samtidig utforsker sesongen begrepene «god» og «ond».
Effektiv norgesreklame
Mye fungerer godt. Dronebildene av den majestetiske naturen (mye spilt inn i Odda) kommer glidende fra alle vinkler og øker dramatikken – ofte i tospann med effektfull musikk. Som norgesreklame får den 6 på terningen.
Regissør Mogens Hagedorn, fotograf Niels A. Hansen og lysmesterne rammer også samtlige ansikter i vakkert lys og gjør portrettene interessante.
Sterkt skuespill
Jonas Strand Gravli legemliggjør dualiteten og den skjemtende spillopptrangen i Loke som Laurits. Han er blant karakterene som har mest å spille på, og sløser ikke med den muligheten.
Både Synnøve Macody Lund som Ran og Herman Tømmeraas som Fjor spiller som om de er født til å kanalisere kjølig ondskap lurende under overflaten. Fjor finner glødende glede i drap, mens Ran er mer strategisk beregnende. Overbevisende skumle er de begge.
Henriette Steenstrup kunne sikkert fremført gangetabellen med innlevelse og fått meg til å gråte. Hun er ikke mye til stede i sesongen, men i siste episode holder hun en tale som rommer mye av seriens patos, samtidig som hun er den mest jordnære av dem alle.
«Ringenes herre»-nikk
Også David Stakston viser flere sider i denne sesongen, ettersom Magne blir påvirket av hammeren på lignende vis som ringen i «Ringenes herre» – en episode heter til og med «My Precious». Han blir narsissistisk, ufordragelig og besatt av våpenets makt, og må ta et oppgjør med seg selv.
Samtidig er flere av de mindre birollene stive som flatbrød og slår sprekker i troverdigheten. Enkelte historietråder hopper glatt bukk over forvirrende elementer, mens andre lar seg knyte sløyfe på altfor lettvint. Dialogen er fremdeles klein.
Mer personlig drama
Spesialeffekter som Midgardsormen er brukt sparsommelig, et smart valg når man ser hvordan den ser ut. Miljøkampen som var veldig fremtredende i starten av serien, inntar baksetet i denne sesongen, der de personlige dramaene får mer plass.
«Ragnarok» har til tross for sine tidvis spektakulære eventyrelementer, alltid vært en serie om å takle tap, traumer og utenforskap. Den gjør det enda mer uttalt i finalesesongen.
Men det vingles mye på veien, med det resultatet at selv kun seks episoder på rundt 45 minutter tidvis oppleves som de somler og gjentar seg selv.
Antiklimaks
Innimellom er det bare å nyte magien og det sterke skuespillerlaget i «Ragnarok». I andre partier vil den så mye at den sprer seg for tynt.
Og uten at jeg skal røpe hva som skjer på slutten, må jeg si at den er både overraskende og innlysende på samme tid.
Dessverre ikke på en positiv måte: Spenningen punkteres effektivt der man gjerne skulle sett et stort smell – med eller uten hammer.
Anmeldelsen er basert på alle 6 episodene. Alle er tilgjengelige fra 24. august.
