PÅ KINO 4. AUGUST 2023: Å påkalle de døde har vært en effektiv skremmetaktikk gjennom store deler av filmhistorien, men dette australske bidraget viser at det fremdeles er noe å hente.
«Talk to Me» har kanskje et mer spennende konsept enn utførelse, og man sitter igjen med en følelse av at skrekken ikke utnyttes fullt ut.
Det er likevel nok av gufne hendelser med ekle virkemidler til at man kan føle seg litt uvel i kinosetet. Lettskremte bør kanskje droppe denne, men for min del er det deilig å kjenne på ubehaget.
Tvillingbrødrene Danny og Michael Philippou, kjent for YouTube-kanalen RackaRacka, debuterer som både regissører og manusforfattere i sin første spillefilm.
ANMELDELSE: «Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutant Mayhem» funker faktisk overraskende godt
De viser en grunnleggende forståelse for skumle skildringer med økende intensitet, slik at filmen tilfredsstiller de skrekksugne, så lenge man er villig til å svelge historiens søkte «hva om»-premiss.
Får kontakt med de døde
Mia (Sophie Wilde), venninnen Jade (Alexandra Jensen) og hennes lillebror Riley (Joe Bird) blir innblandet i en lek som har spredd seg blant venner i sosiale medier. Ved hjelp av en balsamert hånd kan den som griper den og sier «talk to me» få kontakt med de døde og la sin egen kropp bli overtatt.
En viktig regel er at kontakten må avbrytes innen 90 sekunder, ellers kan det få store konsekvenser. Selvsagt går noe helt galt, slik at åndene kommer inn i vår verden og skaper kaos og død.
Spesielt Mia blir en nøkkelfigur i historien, der hennes egen mors død to år tidligere, og hennes fars versjon av hvordan dette skjedde, blir aktualisert av det som skjer videre. Samtidig strever Jade og Rileys mor, Sue (Miranda Otto), med å forstå hva som er i ferd med å skje med ungdommene hennes.
Skaper noen frydefulle gys
Filmen serverer premisset på en nesten naivt enkel måte der man bare må akseptere hvordan påkallingen fungerer. Mia, Jade og Riley kommer inn i et etablert miljø, der kontakten med de døde skildres som et nonchalant partytriks.
Kanskje hadde det vært på sin plass med mer undring og en klarere oppbygging av det skumle, som i min australske grøsserfavoritt «The Babadook» (der begge Philippou-brødrene hadde småjobber i den tekniske staben).
Det er imidlertid flere gode scener i «Talk to Me», der sminke, kameravinkler, lydeffekter og et velkomment fravær av åpenbar CGI skaper de nødvendige stemningene, samtidig som de unge skuespillerne formidler figurenes fortvilte kamp med troverdighet.
«Talk to Me» er kanskje ikke helt på nivå med nevnte «The Babadook», eller andre moderne skrekksuksesser som «It Follows» og «Hereditary», men er en kul, liten nisjefilm som skaper noen frydefulle gys.
