PÅ PRIME VIDEO FRA 22. SEPTEMBER: Etter fire kruttsterke actionfilmer utvides nå «John Wick»-universet med serien «The Continental: From the World of John Wick».
Denne gangen er handlingen lagt til New York på 1970-tallet, og serien forteller en blodig og sorthumoristisk gangsterhistorie om hvordan den sentrale hotellet «The Continental» ble den institusjonen vi kjenner fra filmserien med Keanu Reeves.
ANMELDELSE: John Wick: Chapter 4 – Endeløs rekke av vanvittige actionscener
Serieversjonen mangler den intense og sylskarpe actionregien som regissør Chad Stahelski har hamret inn i sine visuelt slående «John Wick»-filmer. Og voldsunderholdningen oppleves til tider ordinær og klisjefylt – dynket i Tarantino-hyllester, opplagte låtvalg og karikerte karrierekriminelle.
Men selv om serien skuffer meg som en del av «John Wick»-universet, så er dette tre kjappe filmlange episoder stappet med lettbente sjangergleder etter grei og popkornvennlig B-filmoppskrift. Og som tittelrolle viser også The Continental seg som en ganske så oppfinnsom skytebane for eksplosjonsglade gjester.
Et ran og en hevnhistorie
Som i «John Wick»-filmene er The Continental et av flere internasjonale hotell som gir tilflukt for yrkeskriminelle. Her er valutaen helt spesielle gullmynter. Hotellet er utstyrt med effektive beskyttelsestiltak, mange hemmeligheter og strenge regler. Og trosser du reglene, da trosser du også den eldgamle ordenen «The High Table», som har styring på verdens underverden.
Det er her Vietnam-veteranen Frankie (Ben Robson) gjør sin entre. Han raner safen på The Continetal og stjeler en meget viktig gjenstand. Det setter livsfarlig press på hotellbestyrer Cormac (Mel Gibson), som får en knapp tidsfrist for å gjenvinne gjenstanden og berge sin egen stilling.
Cormacs løsning er en fiendtlig rekruttering av Frankies bror Winston (Colin Woodell) – en mann «John Wick»-fansen kjenner godt i en eldre utgave spilt av Ian McShane i filmene.
Denne voldsduellen er satt til et farlig New York hvor gjengrivaliseringer, korrupt politi og traumatiserte krigsveteraner preger gatebildet. Det gir serien et bakteppe med et par interessante glimt av sosiale poeng, men det alvoret fyres kjapt av for enkle hevnmotiv, syltynne sideplott og drøye eskaleringer.
ANMELDELSE: Sex Education S4 – Skamløst klimaks
Det mest engasjerende birollen er kampsportinstruktøren Lou (Jessica Allain) som kjemper med alt hun har for å bevare familiens Dojo og æreskodeks i et nabolag med nye gangstersjefer.
Og den glimrende karakterskuespilleren Ray McKinnon («Deadwood», «Sons of Anarchy») får igjen utforske noen eksentriske sider som den planteglade og høflige leiemorderen Jenkins.
Colin Woodell gjør en helt grei hovedrolle som den unge Winston, men det slår aldri gnister av samspillet i hans sentrale oppgjør med Mel Gibson. «Dødelig våpen»-veteranen har på sin side få problemer med å formidle hotellsjefen Cormacs tilskrudde psykopattrekk, men det er ikke Gibson på sitt mest karismatisk uberegnelige og vittige vi serveres her.
Kjent, kjært og kopiert
Det meste er kjent, kjært og kopiert i dette skyteglade gangsterlandskapet som regissørene Albert Hughes («Menace II Society», «From Hell») og Charlotte Brändström («Ringenes Herre: Maktens Ringer») maler ut med kuler, blod og sløy 70-tallsestetikk.
Soundtracket er pepret med velkjente hits som banker inn tidsånden – blant annet med Donna Summer, Santana, ZZ Top og saksofonløftet i Gerry Raffertys «Baker Street».
Pistolføringen og kampscenene sikter på stilen i moderfilmene. Quentin Tarantino hylles direkte med både låtlån fra «Kill Bill» og en tydelig torturscenereferanse til «Reservoir Dogs». Og de to fotografene, Pål Ulvik Rokseth («Adjø Montebello», «Nordsjøen») og Peter Deming («Mulholland Drive», «Twin Peaks: The Return»), fanger hevnoppgjøret i et stilsikkert sjangerspråk fullt av røffe gatebilder, svingende interiørbilder, detaljfokusert saktefilm og noen fiffige skråblikk.
Det ser tøft og kult ut på skjermen, men til tross for velproduserte overflater og solid actionhåndverk, så når ikke «The Continental» opp til den kunstneriske bravuren som kjennetegner «John Wick»-filmene i både stunt, koreografert slagsmåldans, tegneseriemorsom dialog og flerrende visuell presisjon.
Originaliteten uteblir også i manuset til Greg Coolidge, Kirk Ward og Shawn Simmons. Det gjør spesielt siste episode flatere i spenningen enn hva en kan forvente av et fiksjonsunivers hvor nettopp en mystisk verdensbygging med artige overraskelser er en stor del av begeistringen. Da blir det også lite undringsglede igjen for en serie hvor «John Wick»-publikummet hele tiden vet hvem som vinner den sentrale duellen.
ANMELDELSE: Babylon Berlin S4 – Avhengighetsskapende film noir i serieformat
Ambisjonene bak «The Continental» virker ikke å være særlig større enn å gi «John Wick»-fansen mer av det fiksjonsuniverset vi har skimtet i bakgrunnen av filmenes hovedoppgjør.
Resultatet er flere hakk under det Keanu Reeves og gjengen har levert på lerretet. Men som eksplosjonsglad avkobling for et publikum som elsker gladvoldelige gangster- og actionkomedier, så vil nok serien fungere helt greit for de kommende fredagskveldene.
«The Continental» har premiere på Prime Video fredag 22. september med ukentlige episoder. Anmeldelsen er basert på alle 3 episodene.
