PÅ SKYSHOWTIME FRA 3. NOVEMBER: «Frasier» (1993 – 2004) var en av de store suksessene i en storhetstid for den studioinnspilte situasjonskomedien. Serien vant Emmy for beste komiserie fem år på rad, og radiopsykiater Frasier Crane herjet lineære sendeskjema i både USA og Norge – sammen med sjangerkamerater som «Friends», «Seinfeld» og «Alle elsker Raymond».
Og det er nostalgien til dette TV-landskapet det siktes på når Kelsey Grammer nå vender tilbake til skjermen med sin lett snobbete og godlynte signaturrolle. Denne gangen skal Frasier prøve lykken som Harvard-professor, samtidig som han vil gjenoppta kontakten med sin sønn i Boston.
Resultatet er et greit sjarmerende, men stivt comeback som oppleves ganske gammelmodig med sitt tilbakeskuende «sitcom»-format, interne blunk til publikum og formelbaserte vitseoppsett.
Og ut fra de første fem episodene virker det ikke som ambisjonene er særlig større enn å servere en nostalgidryppende sjarmøretappe, hvor strømmetjenesten til Paramount vil minne oss på hvor koselig det pleide å være før i TV-tiden.
En TV-dinosaur vender hjem
Rollefiguren Frasier Crane debuterte allerede i 1986 – da som en av stamgjestene i den megapopulære komedien «Cheers». Den serien foregikk på en bar i Boston, og etter å ha levd hele sitt «Frasier»-liv på 90-tallet i et cafébasert Seattle, er det nå tilbake til øl og universitetsliv på østkysten.
De nye serieutviklerne Chris Harris og Joe Cristalli introduserer oss for en rik og berømt Frasier, som frykter at han har mistet seg selv etter mange år med eget TV-program.
Han kommer til Boston som gjesteforeleser på sitt gamle universitet Harvard, og for å besøke sin sønn Freddy (Jack Cutmore-Scott). Der oppdager han raskt at de to har glidd fra hverandre. Men med nyttige livserfaringer i verktøykassen, bestemmer psykiateren seg for å reparere det forholdet.
(Kelsey Grammer) nå takket ja til jobb på Harvard. Her med ny sjef (Toks Olagundoye) og en gammel skolekamerat (Nicholas Lyndhurst). FOTO: SkyShowtime
Den nye «Frasier» blir dermed raskt et speilbilde av gamle «Frasier», med en ny «far og sønn»-relasjon i sentrum, leiligheter som hovedarena og med veldig mange vink og nikk til originalserien.
Det er forståelig at serieskaperne ønsker å gi et etablert og voksent TV-publikum et påfyll av det som smakte sist. Men mye av suksessen ved å flytte Frasier ut av baren i «Cheers», og inn en ny setting i Seattle, lå nettopp i forskjellene mellom de to seriene. Det var et selvsikkert og tydelig valg for en «spin off»-serie, som resulterte i en frisk og festlig vri på en etablert rollefigur.
Det kan dessverre ikke sies om den nye «Frasier», som er mest opptatt av å gjenta gamle bragder og mønster. Og 2023-utgaven mangler både manuskvaliteten, drivet og grepet om tidsånden som fikk originalen til å svinge så godt på skjermen.
Heldigvis er det litt nytt også. Og Harvards ærverdige kontor og saler gir serien en lovende lekegrind for mahogany-lunt selskap og universitetslivets gleder.
Karikert kulturkamp
Mye av humoren i «Frasier»-universet er bygd rundt kontrasten mellom den snobbete Frasier, og den enkle amerikanske folkeligheten han omgir seg med. Litteratur mot sport. Akademia mot yrkesfag. Dyr vin mot billig whisky. Designmøbler mot godstol.
I 1993 var det Frasiers pensjonerte politifar Martin som krystalliserte konflikten. I 2023 bobler den frem i forholdet til sønnen Freddy, som har droppet ut av Harvard for å jobbe som brannmann.
Denne karikerte kulturkampen føres stort sett gjennom godlynte fornærmelser som lener seg tungt på stereotypier av dem som liker kunst og fin mat på den ene siden, og dem som liker lufthockey og ølskilt i neon på den andre. I 2023 oppleves det ikke veldig skarpt eller relevant som kommentar på verken rollefigurenes kulturelle preferanser eller tegn i tiden. En del av vitsene er nok også bedre skikket til å opprettholde stereotypiene, enn å bryne seg på dem. Men med raust hjerterom og noen elementære psykologiske erkjennelser, blir de fleste konflikter fornøyelig løst med forsonende «feelgood».
Kelsey Grammer er en glimrende skuespiller som fremdeles får mye god TV-underholdning ut av sin hovedpersons sjarm og karakterbrister. Frasier er en herlig sammenskrudd rollefigur, og i samspillet med sønnen Freddy og den gamle Harvard-kameraten Alan Cornwall (Nicholas Lyndhurst) er nye «Frasier» oppe på nivå med originalen når det gjelder kjemi, vittige replikkvekslinger, manglende selvinnsikt og oppriktige vennskapsbånd.
Men det er både sideplott og biroller her som dessverre er et godt stykke under kvaliteten vi fikk fra Daphne (Jane Leeves), Niles (David Hyde Pierce), Roz (Peri Gilpin) og pappa Martin Crane (John Mahoney).
Spesielt Anders Keith i rollen som nevøen David Crane er et todimensjonalt komisk innslag som kommer dårlig i gang. Harvard-sjefen Olivia Finch (Toks Olagundoye) får også altfor enkle poeng å spille på i de innledende episodene.
Likevel, elsket du gamle «Frasier» er det bare å bære opp den behagelige og slitte godstolen fra boden og benke deg for nye episoder med publikumslatter og en kjent og kjær TV-venn. Men noen nye Emmy-priser synes jeg ikke denne TV-dinosaurens comeback fortjener.
«Frasier» har premiere på SkyShowtime 3. november. Anmeldelsen er basert på de 5 første episodene.
