PÅ KINO 1. DESEMBER 2023: Regissør Sofia Coppola («Lost in Translation», «Somewhere», «The Beguiled», «On the Rocks») har laget en film som er interessant som et melankolsk motstykke til Baz Luhrmanns ville feiring av ikonet Elvis Presley i fjorårets «Elvis».
Coppolas film viser nemlig kona Priscilla Presleys versjon av ekteskapet med rockekongen, basert på hennes egen bok fra 1985, som hun skrev sammen med Sandra Harmon.
ANMELDELSE: «Napoleon» er full av dramatiske høydepunkter
Den tyder på at hun ble utsatt for en smålig, kontrollerende og temperamentsfull mann med liten forståelse for hennes krevende plass i forholdet til en av verdens mest kjente menn.
Filmen skildrer flere ekteskapelige konflikter og betegnende situasjoner som viser absurditeten ved å være Elvis’ trofékone. Den inneholder også en rekke lekre tidsbilder av mote, hår og interiør, smakfullt fotografert av Phillipe Le Sourd.
Dialogen i Coppolas eget manus glir litt for ofte ut i såpeserieformatets formuleringer. Dessuten har ikke skuespiller Cailee Spaeny tyngden til å gi hovedrollen tilstrekkelig dybde under de glansede overflatene.
ANMELDELSE:«Fargo» S5 er en fest av en mørk krimkomedie
Det hindrer ikke «Priscilla» fra å være et godt korrektiv til vårt popkulturelle blikk på rockehistoriens mest kjente ekteskap.
Utfordrende møte med Graceland
Filmen viser hvordan Priscilla Beaulieu (Cailee Spaeny) møter Elvis Presley (Jacob Elordi) i 1959 i Vest-Tyskland, der han avtjener verneplikten ved en amerikansk base, mens hun er datter av en offiser.
I 2023 kan man nok undre på hvordan en 24 år gammel mann kunne «groome» ei 14 år gammel skolejente inn i et forhold, tilsynelatende uten større innvendinger fra verken media, hennes foreldre eller hans omgangskrets, et betent poeng som filmen nærmest motvillig tar opp i noen bisetninger.
Coppolas effektive historiefortelling gjør det imidlertid lett å forstå hvordan pur unge Priscilla blir fanget av stormvinden rundt den 10 år eldre rockekongen, og den innledende kjærligheten mellom dem skildres forsiktig og tilbakeholdent.
Elvis er blant annet fast bestemt på at de skal vente med sex, noe som repeteres i flere scener, til hennes økende frustrasjon, uten at filmen gir noen forløsning på akkurat den problemstillingen.
Vi får også se Priscillas utfordrende møte med godset Graceland i Memphis, der hun havner i en vanskelig skvis mellom Elvis, hans strenge pappa Vernon (Tim Post), ansatte, bandmedlemmer og gjester på hyppige fester.
ANMELDELSE: «Neighbours» – vond tragedie med varmt blikk
Her må hun også være ensom i lange perioder mens Elvis er ute på «hendelsesrike» turneer og filminnspillinger, med klare forventninger om at hun skal være hjemme og holde «grua varm».
Har det rette uttrykket
Filmen fremstiller Elvis slik Priscilla så ham, nemlig som en kjærlig, men også kontrollerende mann som stadig forsøker å forme henne i sitt bilde med sviende bemerkninger.
Hun trenger en kjæreste å dele livet med, mens hans største behov kanskje er å ha et substitutt for moren Gladys, som døde året før de møttes.
Det blir etter hvert klart at de er på vei mot en uløselig situasjon, samtidig som filmen gir en forståelse for hvorfor hun lenge velger å bli.
Cailee Spaenys hovedrolle har det rette uttrykket, og hun gjør ingen dårlig figur som ei ung jente på vei mot voksenlivet under ekstraordinære omstendigheter. Samtidig krever rollen som Priscilla en indre utstråling som Spaeny ikke helt makter å skape under beehive-parykken.
ANMELDELSE: «Gutten og hegren» er et smellvakkert eventyr
Jacob Elordis Elvis har på sin side noen av de kjente faktene og talemåtene, men er samtidig strippet for energien som Austin Butler kunne fylle rollen med i Baz Luhrmanns film.
Sofia Coppola fikk heller ikke lov av selskapet Elvis Presley Enterprises til å bruke noe av musikken hans, selv om Priscilla Presley er en av filmens produsenter. Det eneste sporet av hans betydning som artist, er en billig løst konsertscene som filmen kunne spart seg for.
Vi står igjen med et portrett av en umoden og uberegnelig guttemann som roter bort sin sjanse til ekte, livslang kjærlighet, blant annet på grunn av mye utroskap (mens Priscilla Presleys egne forhold bare insinueres i filmen).
ANMELDELSE: «En helt vanlig familie» blottlegger dysfunksjonalitet og hemmeligheter
Noe av dette formidles i «Glamour»-lignende sekvenser med kunstig dialog, men «Priscilla» har absolutt en verdi som hennes versjon av historien.
