PÅ KINO FRA 17. NOVEMBER: Det gnistrer av både skuespillere og bilder når «The Hunger Games» vender tilbake med en forløper som med grå strøk fargelegger det kjente universet der unge kjemper med livet som innsats – angivelig for fred.
For helt uinnvidde, kan vi opplyse at de fire «The Hunger Games»-filmene, som kom mellom 2012 og 2015, er basert på en bokserie av Suzanne Collins. Filmene handlet om Panem, et postapokalyptisk land i Nord-Amerika. Staten ble opprettet etter naturkatastrofer, matmangel og krig, og består av 12 distrikter som ledes av Capitol.
Én av måtene Capitol beholder kontrollen i diktaturet på, er å arrangere årlige Hunger Games, eller Dødsleker. Der må hvert distrikt trekke ut to unge deltakere som må kjempe til siste gjenlevende i en fjernsynssendt turnering.
Dødslek-universet
Den første filmen handlet om de 74. Dødslekene, der jegeren Katniss Everdeen, spilt av Jennifer Lawrence, melder seg frivillig fra Distrikt 12 for å redde lillesøsteren Prim fra å delta. Gjennom fire filmer ble Katniss et symbol på motstand og opprør mot Capitol og president Coriolanus Snow, spilt av Donald Sutherland.
Åtte år etter forrige film, kommer en forløper-fortelling: «The Hunger Games: The Ballad of Songbirds & Snakes». Dette er en tilblivelseshistorie – både om Coriolanus Snow og på mange måter om lekene selv.
Regissør Francis Lawrence bruker overraskende kort tid (mye kortere enn meg, merker jeg) på å etablere rammeverket konsist.
Prøver å redde familien
Da vi møter 18-årige Corio, som familien kaller ham, skal han til Akademiet der barna til alle Capitols bedre familier går. Han prøver å holde på fasaden, men sannheten er at han, bestemoren (Fionnula Flanagan) og kusinen Tigris (Hunter Schafer) sulter og trues med utkastelse.
Corios plan er å redde familien gjennom vinne en prestisjetung pris. Men på dagen for utvelgelse til de 10. Dødslekene endres reglene: Nå er det ikke lenger de akademiske prestasjonene som avgjør, men hvor gode mentorer studentene er for deltakerne i lekene.
Seerkrise
De direktesendte dødslekene er nede i en seersump, og trenger ny giv for å få folk til å se og respektere Capitol. Lekenes «spillmester» Dr. Volumnia Gaul (Viola Davis) har flere giftige kort i ermet.
Corio, spilt av Tom Blyth, får en ny motivasjon for å få «sin» deltaker, sangeren Lucy Gray Baird, spilt av Rachel Zegler, til både å skinne og vinne. Zegler slo gjennom med hovedrollen i «West Side Story» i 2021, og kan opplagt synge.
Lucy viser tidlig at hun kan fange publikums oppmerksomhet – både med slangestunt og sang på direkte TV. Vi skjønner at hun kan kunsten å opptre, og det lurer hele tiden en dybde i Zeglers blikk som får deg til å lure på hvem som egentlig manipulerer hvem.
Stjernene skinner
Tom Blyth, sist sett som «Billy the Kid» i serien ved samme navn, er også god som Corio, og med den samme tvetydigheten i hva som egentlig driver ham til å knytte bånd med Lucy.
Davis er generelt et lyspunkt som den kynisk beregnende Gaul og slår seg kledelig løs i «gal oppfinner»-sporet. Hun får selskap i dramatisk, men godt skuespill-klubben av Peter Dinklage som lekens skaper, dekan Casca Highbottom, som hater Snow og aktivt motarbeider ham.
Godt driv
Filmen på nær to timer og førti minutter er delt opp i tre deler. De to første fungerer best. Regissør Lawrence, som også regisserte de tre siste filmene, gjør en effektiv verdensbygging og etablering av rollefigurene. Det er brutalt engasjerende, har fengende sang og godt driv.
Selv Dødslekene i en veldig grå og kjedelig arena, sammenlignet med hva vi har sett før, fungerer på lerretet. Tiden flyr. Men i siste del, der vi følger Corio ute i distriktet, kommer fortellingen ut av rytmen, og det blir vanskeligere å tro på rollefigurenes beveggrunner.
Fargelegger universet
«The Hunger Games: The Ballad of Songbirds & Snakes» boltrer seg med referanser til det eksisterende universet, men vil også gi mening for Dødslekene-noviser. Størst verdi er det nok likevel i alle nyansene den tilfører «Hunger Games»-verdenen vi kjenner fra før.
Med sin nedtonede fortelling, fargelegger og utfyller den det universet. På samme måte som Lucy Gray Baird med sin regnbuekjole og oppløftende røst gir gnist til de grå omgivelsene.
Flere har påpekt at hun også fullfører sirkelen fra Katniss, som var en jeger som ble tvunget til å opptre, til Lucy – en artist som blir tvunget til å jakte.
Panems brød og sirkus-tema er også ubehagelig aktuelt i dagens virkelighet, der det foregår verre grusomheter mange lar seg distrahere fra. Filmen både kritiserer dagens underholdnings-jag og deltar aktivt i det. Den sier også noe om hva som gjør mennesker til monstre.
Men først og fremst lander «The Ballad of Songbirds & Snakes» støtt som en tilblivelseshistorie du kan tro på.
