PÅ NETFLIX FRA 14. DESEMBER: Hallmark møter sladderpressen når aller siste sesong av «The Crown» strømmes på skjermen.
Bare så det er sagt: Jeg har elsket store deler av «The Crown». Serien fra Peter Morgan, om det britiske kongehuset, er på sitt beste en elegant fusjon av historisk drama og stilfull såpe.
Men når sesong seks starter, sitter vi ribbet igjen med et spekulativt skjelett.
Det er flere ting å innvende mot sesongen Netflix lanserte i to deler: De første fire episodene, som handler om Dianas siste tid og død, kom 16. november. De resterende seks kommer 14. desember.
Sesong som spriker
Flere ganger måtte jeg sjekke om jeg hadde spilt av riktig episode i riktig serie. Episode to, «Two Photographs», fremstår som en dokumentarer i starten, der to ulike fotografer (som skal komme til å ta bilder av henholdsvis Diana og hennes eksmann og sønner) henvender seg direkte i kameraet og snakker om jobben sin.
Episode åtte, «Ritz», hopper brått tilbake til frigjøringsdagen og følger unge versjoner av Margaret og Elizabeth på vift på byen. Dette midt blant flere episoder der prins William på 90- og 2000-tallet er i fokus.
LES OGSÅ: Anmeldelse av sesong 1: Elegant i alle ledd
Det er selvsagt ikke noe nytt for serien å veksle fortellerfokus, men sesong seks er den mest sprikende av dem alle.
Veteraner ved roret
Dette til tross for at serieskaper Morgan er kreditert på samtlige episodemanus, som fra og med episode fem også har med flere «The Crown»-veteraner (Jonathan Wilson, Daniel Marc Janes og Mariel Sheibani-Clare). Også regissørene er velkjente utøvere i «The Crown»-sirkuset: Christian Schwochow, Alex Gabassi, May El-Toukhy og norske Erik Richter Strand.
HØR OGSÅ: Bak kulissene med Erik Richter Strand
Det er vanskelig å si om det er fordi siste sesong ligger så nær i tid at den fremstår så «trashy» i sammenligning til de mer «classy» første fire sesongene. Man kan si mye om 90-tallet, men noen yngleplass for eleganse var det ikke.
Det er heller ingen tvil om at det massive presse- og paparazzi-presset mot prinsessen av Wales var langt over presseetiske og moralske grenser. Ved selv å presse på det spekulative, understreker Morgan flere lag av dårlig dømmekraft.
Fjollete elementer
Men sesong seks blir samtidig veldig tullete: Dodi Al-Fayed (spilt av Khalid Abdalla) fremstilles som en helt viljeløs fjott av en mann som lar seg detaljstyre av faren Mohammad Al-Fayed (spilt av Salim Daw). Mohammad selv fremstilles som han kun er opptatt inngangsbillett til den britiske sosieteten, samt etter hvert ganske drøye konspirasjonsteorier. Slik blir begge de arabiske bifigurene redusert til sjablonger.
Elizabeth Debicki må ha fått vondt av å ha gått med nakken bøyd og øynene tittende beskjedent og skjelmsk oppover i to sesonger. Hennes Diana er absolutt troverdig, men manerene tar også mye oppmerksomhet. Ikke minst roper Dianas spøkelse i dialog med etterlatte om så mye oppmerksomhet at det overdøver mye av det mer sobre i sesongen.
ANMELDELSE SESONG 5: Den mest ujevne til nå
Det stopper heller ikke der. Dronningen drømmer om Tony Blair i musikalversjon, og moren til Kate Middleton er en Kirsten Giftekniv på steroider. Det fremstilles som hun har siklet etter – og planlagt for – å få datteren inn i kongefamilien siden Kate så William på gaten da hun var 15. Selve romansen mellom Kate og William kunne like gjerne vært en Hallmark-film slik den er skrevet her.
Hovedperson i bakgrunnen
Det skal sies at «The Crown» får en ekstra stor fallhøyde fordi den tidligere har vært så sterk i alle ledd.
KOMMENTAR: Et spekulativt prosjekt
Seriens hovedperson, dronning Elizabeth, er ofte på sidelinjen i den siste sesongen. Hun får en fin tråd som følger ensomheten og forsakelsene hennes tjeneste som dronning medfører: Flere nøkkelpersoner rundt henne dør. Hun er alene i et krympet imperium, en regent folket til tider mener er utdatert og klar for utskifting.
Imelda Staunton er ikke min favoritt-Elizabeth (det er Olivia Colman), men i den sjette sesongen får hun godt frem dronningens sårbarhet.
LES OGSÅ: «The Crown»-regissør: – Serien har utspilt sin rolle
En ankerepisode, fra regissøren som startet hele serien, Stephen Daldry, er et forløsende sobert innslag. Dronningen må der begynne å planlegge egen begravelse, noe som setter i gang flere følelser enn vanlig under den kontrollerte overflaten.
Ny og gammel tid
Samtidig er tilstedeværelsen av flere typer manifesterte spøkelser i sesongen utypisk og ukledelig. Sesongen sliter aller mest med å få gammel og ny tid til å møtes i en god miks – et dilemma ikke ulikt hva det britiske kongehuset selv har slitt med.
Det er mye solid håndverk i «The Crown»s finaleseong. Kostymene sitter fortsatt som et skudd, og musikken av Martin Phipps gjør sitt beste for å mane fram storhet og verdighet.
Like fullt minner store deler av sesongen mer om såpeserien «Dynastiet» enn et historisk drama, med unntak av en fysisk «catfight».
Avskjeden med en av de beste seriene de siste tiårene er tidvis rørende, men klam og kaotisk.
Anmeldelsen er basert på ti av totalt ti episoder.
