20 år etter Lindsay Lohans og Rachel McAdams ikoniske prestasjoner i high school-komedien «Mean Girls», er Cady og Regina George tilbake. Denne gangen i en musikalversjon som bare er «so fetch»!
ANMELDELSE: «Poor Things» er vilt morsom og totalt uforutsigbar
«Mean Girls» anno 2024 er en gøyal og frisk versjon av fortellingen, som trimmer både lattermusklene og taktfoten med sjarmerende rollefigurer og fengende musikalnumre.
Nyinnspillingen er basert på Broadway-musikalen, som igjen var basert på Tina Feys manus fra den originale filmen.
Dessverre mangler hovedrolleinnehaver Angourie Rice Lindsay Lohans it-faktor, som gjorde den første filmen til en hit, men Reneé Rapp er helt rå som skolens dronning og største mean girl Regina George.
«Umiddelbart elsk!»
Første side i notatblokka mi er full av lovord, for filmens åpningsnummer «A Cautionary Tale», der skolens utskudd Damian og Janis begynner en fortelling til skrekk og advarsel, er en fryd.
Med effektivt fres og fiffige overganger blir vi introdusert for Cady (Angourie Rice), som forlater hjemmeskoleteltet på savannen i Kenya til fordel for det kompromissløse økosystemet av rovdyr og byttedyr som er amerikansk high school.
Janis og Damian (Auli’i Cravalho og Jaquel Spivey) tar henne inn under sine vinger, men hun blir kjapt hentet inn av skolens alfa-rovdyr Regina George, til skolens mest populære klikk «The Plastics».
Når Cady blir forelska i Reginas ekskjæreste Aaron (Christopher Briney), får hun kjenne kampen for tilværelsen på kroppen, og nå må hun tilpasse seg for å overleve sitt første år på en ekte skole.
Ingen ny Lindsay Lohan
Historien er med andre ord nøyaktig den samme som originalen, det er ikke mange endringer Tina Fey har gjort når hun har oppdatert sitt eget manus for å passe årgang 2024.
Plastikkjentene bruker fortsatt rosa på onsdager, Damian er fortsatt «too gay to function», og det er fortsatt tredje oktober når Aaron spør Cady hvilken dag det er.
Regissører Samantha Jayne og Arturo Perez Jr. balanserer stort sett stødig på den fine linjen mellom hyllest og kopi i sine referanser til originalen, og de fleste musikalnumrene er skikkelig artige og underholdende.
Dessverre har ikke hovedrolleinnehaver Angourie Rice en stor nok stemme til at nummer som «Stupid With Love», eller «I See Stars» blir spesielt slagkraftige. Hun er heller ikke like sjarmerende som Lindsay Lohan var i rollen, og spiller Cady med større naivitet og mindre glimt i øyet enn sin forgjenger.
Som født for rollen
Heldigvis har det fargerike ensemblet rundt Rice så mye sass, sjarm og stemmeprakt at jeg likevel blir revet med.
Jeg ler høyt av Jaquel Spiveys Damian, koser meg med Bebe Woods nevrotiske Gretchen og fniser av Avantika som den enkle sjelen Karen.
Hennes halloweenfestlåt «Sexy» et morsomt høydepunkt, men det er når Reneé Rapp entrer scenen «Mean Girls» får stående applaus fra meg.
«My name is Regina George, and I am a massive deal», synger Rapp, med en stemme som minner om en blanding av Beyoncé og Billy Eilish i en herlig Bond-skurk-forpakning.
Rapp, som også har spilt Regina i Broadway-musikalen, er som født for rollen og jeg storkoser meg hver gang hun er hovedsangeren i et nummer.
Hevnlåta hennes «World Burn» har gått på repeat i mine ører omtrent siden jeg forlot kinosalen, og det er Reneé Rapp som har it-faktoren som gjør «Mean Girls» anno 2024 vel verdt en tur på kino!
