Fallhøyden er enorm når Nickelodeons høyt elskede animasjonsserie «Avatar: The Last Airbender» dukker opp i ny drakt på Netflix.
M. Night Shyamalans forsøk på å filmatisere universet i «Luftens siste mester 3D», ble elendig mottatt i 2010. Filmpolitiets Birger Vestmo kalte filmen for «en mislykkethet av gigantiske proporsjoner», og trillet en ener på terningen.
Denne gangen har det heldigvis gått langt bedre.
Den nye Netflix-serien er et fargesprakende eventyr med hjerte og humør, som både underholder og engasjerer.
Selv har jeg kun sett den første sesongen av originalserien i forkant av denne anmeldelsen, så jeg har ikke et nostalgisk forhold til den.
Jeg ble både grepet og rørt av Aangs reise i denne live-action-versjonen av «Avatar: The Last Airbender». Og noen av trådene i historien er faktisk bedre fortalt denne gangen. (Ikke send meg sinte e-post!)
Men store deler av den originale handlingen er utelatt, noe som gjør at Aangs reise går litt for fort i svingene. Noe du vil legge merke til selv om du ikke har sett originalserien.
Og er du allergisk mot eksposisjon vil du nok få utslett av de innledende episodene i sesongen, for her er det mye som forklares.
Vil du være med i diskusjonen i Filmpolitiets podkast? Send oss en e-post med dine spørsmål, eller hva du synes om serien til filmpolitiet@nrk.no!
12-åringen som må redde verden
Vann, jord, ild, luft – Vannstammene, Jordriket, Ildnasjonen, Luftnomadene – i «Avatar: The Last Airbender» befinner vi oss i en eventyrverden der de ulike folkeslagene kan temme sine respektive elementer.
Bare én person kan mestre alle fire elementene – avataren – skaperen av balanse og harmoni. Men når den mektige ildnasjonen vil erobre verden, kastes verden ut i en voldsom krig. Luftnomadene utslettes og den siste inkarnasjonen av avataren forsvinner sporløst.
Hundre år senere møter vi vanntemmeren Katara (Kiawentiio) og broren hennes Sokka (Ian Ousley), som finner en gutt nedfrosset i isen.
12 år gamle Aang har ligget i en slags dvale i 100 år. Nå må den siste lufttemmeren påta seg ansvaret han rømte fra for et århundre siden – han må lære seg å mestre avatarens krefter slik at han kan redde verden.
Et større alvor
Der animasjonsserien brukte mye tid på den barnslige siden av Aang, ligger det et større alvor over Gordon Cormiers skildring av luftens siste mester.
I motsetning til i animasjonsserien, blir vi introdusert for Aang og luftnomadene innledningsvis i serien denne gangen.
Vi får se det sørlige lufttempelet i all sin prakt, der den lekne Aang går i lære hos munkene. Og det nære vennskapet mellom Aang og hans læremester Gyatso (Lim Kay Siu) etableres godt før Ildnasjonen invaderer.
Det gjør at Aangs tap og sorg treffer hardere denne gangen, noe som også preger rollefiguren i større grad.
Samtidig har Aang beholdt mye av sitt gode humør og barnlige tilnærming til livet, han er fortsatt Aang, men kanskje i en mer realistisk utgave enn vi har sett tidligere.
Fargesprakende og eventyrlig
Realisme er riktignok ikke noe som etterstrebes i «Avatar: The Last Airbender». Dette er et eventyr med stor E!
Serien har en kraftig fargepalett som ser alt annet enn realistisk ut, men som skaper en verden der mestringen av elementene, flyvende bison og bevingede lemurer hører hjemme.
De visuelle effektene er medrivende og serien har mange godt koreograferte kampscener som engasjerer.
Men det er vennskapet mellom rollefigurene som er selve hjertet i fortellingen. Og her er kjemien mellom Kiawentiio og Gordon Cormier spesielt viktig.
Jeg tror på vennskapet som utvikler seg mellom dem. Og begge har nok sjarm og glimt i øyet til at de klarer å bære rollefigurenes humoristiske sider, samtidig som de også klarer å formidle traumer og sårbarhet på en god måte.
Ian Ousley er dessverre ikke like god i rollen som Sokka. Den komiske timingen er ikke bra nok, og Ousley virker heller ikke å ha spennet som kreves for å skildre rollefigurens utvikling på en troverdig måte.
Hopper over mye
Kan Aang redde verden? Kampen mellom det gode og det onde er et stort tema.
Men noe av det serieskaperne Michael Dante DiMartino og Bryan Konietzko var så flinke til i originalen, var å vise konsekvensene krig har på vanlige folk. Og det har den nye serieskaperen Albert Kim har forsøkt å bevare i nyinnspillingen.
Jeg blir berørt av de menneskelige skjebnene Aang, Katara og Sokka møter på sin vei, men jeg skulle gjerne sett mer av denne delen av historien.
Mange av sidesporene i det originale eventyret er kuttet bort, og på flere tidspunkt i sesongen blir det fortalt om flere opplevelser enn det vi har fått være med på.
Slik skal seeren liksom forstå at vennegjengen har brukt lengre tid på reisen enn det vi har sett. Det fungerer særdeles dårlig, og gjør at spesielt Aangs karakterutvikling går for fort.
Når det gjelder Ildnasjonens prins Zuko (Dallas Liu) og hans kjære onkel Iroh (Paul Sun-Hyung Lee), synes jeg imidlertid at nyinnspillingen gjør en bedre jobb med å skildre deres bakgrunnshistorie enn animasjonsserien klarte i sin første sesong.
Jeg får fort et hjerte for den plagede prinsen som jakter avataren, og jeg elsker Paul Sun-Hyung Lee varme, lune og kloke onkel Iroh!
Et engasjerende eventyr
Michael DiMartino og Bryan Konietzko var opprinnelig involvert i denne nyinnspillingen, men de trakk seg fordi Netflix sin visjon ikke var det de hadde sett for seg å lage.
Det skapte stor usikkerhet i fanbasen for hvordan det nye eventyret ville bli, og det er nok sikkert en del som vil bli skuffet av live action-versjonen også denne gangen.
Men uavhengig av originalen så er «Avatar: The Last Airbender» et engasjerende eventyr. Serien har sine mangler, men jeg koste meg virkelig på denne reisen gjennom elementenes fire riker.
