PÅ KINO FRA 2. FEBRUAR: Franske «Vermin» er en intens edderkoppskrekkfilm som krøp inn i sanseapparatet mitt og ble der noen netter.
ANMELDELSE: Poor Things – Vilt morsom og totalt uforutsigbar
Med en sliten boligblokk i et gryende gentrifisert nabolag som avstengt arena, slår filmen fra seg med både mørke overflater, kravlende ubehag og sosialrealistisk slagkraft. Men regissør Sébastien Vanicek serverer også litt humør og noen saftige «jump scares» for dem som søker horrorsjangerens magekriblinger.
«Vermin» har et par opplagte muligheter den velger å ikke benytte seg av. Det bygges engasjerende elementer av monsterapokalypse, grøsserkomedie og dyster samfunnskritikk som holdes tilbake. Det gir noen savn, men det er også rikt og fengende at filmen klarer å antyde og formidle disse lagene og toneleiene, samtidig som den prioriterer å dyrke høyspenningen innenfor sitt stramme overlevelseskonsept.
Fra ørken til blokk
Med kjappe hender som snur steiner i ørkenen, starter vårt bekjentskap med filmens åttebente hovedpersoner – og vi skjønner at dette er høyst livsfarlig krabater. Ferden går så via plastbokser til svartebørsen i Paris, og så inn på soverommet til den dyreglade blokkbeboeren Kaleb (Théo Christine).
ANMELDELSE: Dark Windows – Tam sjangerøvelse
Han bor sammen med sin søster. Han elsker sine naboer. Han selger etterspurte sneakers fra kjellerboden, og han drømmer om å starte en reptilpark for å glede barna i det forsømte nabolaget.
Men så var det denne edderkoppen da. Som har noen egenskaper fra livet i ørkenen, som slår veldig annerledes ut i et nytt og fuktig økosystem med uante muligheter i ventilanlegg, bak vegger og i mørke ganger.
Blokka er en knallgod arena for denne skrekkfilmen. Og sammen med medmanusforfatter Florent Bernard benytter Sébastien Vanicek Frankrikes sosiale skjevheter til stor effekt i denne settingen.
Boligspekulanters taktikk for å drive ut beboere i håp om å gentrifisere et nabolag dirrer i bakgrunnen som en grov urett i det sviktende elektrisitet, vannlekkasjer og økte husleier herjer med beboerne. Og når bygget settes i karantene, blir også den skakkjørte tilliten mellom beboere og politiet et ekstra lag av frykt og fortvilelse i det boligboksen sperres utenifra og fortæres innenifra.
Her brukes klasseskiller, hjertevarmt samhold og sosiale misforhold som effektive fortellergrep på filmens spenningsdrevne overflate. Men under overflaten – med svartebørsmarked, behandlingen av blokkas beboere og en noe mer subtil symbolikk – åpner filmen opp noen sintere og mer skremmende lag av menneskesyn, årsaksforhold og den urbane næringskjeden. Og det er her filmens tittel vrir på seg i kinomørket.
Flere skrekkelige høydepunkt
«Vermin» holder seg hele veien til det trykkende premisset med livsfarlige edderkopper i en mørk og avstengt boligblokk.
Det er i seg selv en gruelig trykkoker full av klebrig vev, klaustrofobiske utsikter, desperate forseglingsforsøk og kravlende klikkelyder, men filmen klarer å lette litt på stemningene underveis med komikk, sjangervariasjoner og noen helt skrekkelige skremmehøydepunkt.
Etter hvert som Kaleb og hans venner skjønner alvoret, så svinger filmen innom både etterforskning, redningsbasert katastrofefilm og gladvoldelig monsterjakt.
En nøktern og handlekraftig vaskedames kamp mot edderkoppenes fremmarsj gir filmen en vittig helterolle litt på siden av hovedhandlingen.
Og ved flere anledninger har «Vermin» så mye uhyggelig å skremme primalhjernen min med, at forventningen om «jump scares» blir en kriblende gjettelek på hvordan filmen skal si «bø». Her er det spesielt en baderomsscene som begeistrer med en kaskade av kravlende og kreative reaksjoner og motreaksjoner – en scene som nok dessverre kommer til å være med meg i nattesøvnen i noen uker til.
«Vermin» har kinopremiere fredag 2. februar.
