PÅ KINO FRA 26. APRIL: Det blir litt for lite fandenivoldskhet og litt for mye farse i denne klassiske britiske komedien med et helt stjernebilde av skuespillere i rollegalleriet.
«Wicked Little Letters» er en rampete «true crime»-komedie om en obskøn brevskandale.
Nettroll per papir
Vi befinner oss i Littlehampton i Sussex på 1920-tallet. Vi skjønner at det er lenge siden, blant annet fordi folk ser på det som helt normalt å sende fysiske brev. Sånne i konvolutter med porto.
Bare ikke av den sorten fromme Edith Swan (Olivia Colman) mottar mengder av: Fulle av syndige skjellsord skrevet med promiskuøs penn.
Først bare til Edith, så til flere andre. Et nettroll per papir er på ferde.
Sikker mistenkt
Den dydige gamle jomfruen Edith bor fremdeles hjemme hos foreldrene (Timothy Spall og Gemma Jones) i et toroms rekkehus i kystbyen, vegg i vegg med den løsslupne, munnrappe, og ikke minst irske, alenemoren Rose Gooding (Jessie Buckley).
Edith og foreldrene peker raskt ut Rose som den eneste sannsynlige mistenkte, og det lokale politiet ser ut til å falle i linje med den gudfryktige Swan-familien.
ANMELDELSE: «The Fall Guy»: Vanskelig å ikke la seg more
I hvert fall til den kvinnelige betjenten Gladys Moss (Anjana Vasan), stadig omtalt som «kvinnelig betjent Gladys Moss», begynner å så tvil om Rose er skyldig i mer enn å slenge med leppa og svinge halvliterglasset.
Visuell Viagra
Jessie Buckely er perfekt som kvinnen med munn som en rennestein og et hjerte av gull, mens Colman nærmest gløder i sin uselviske gudfryktighet som Edith.
Å se Colman og Buckley i samme scener (de har tidligere spilt to versjoner av samme rolle i Maggie Gyllenhaals «The Lost Daughter»/«Den dunkle datteren»), er som visuell Viagra i seg selv.
Det trengs i det noe slappere materialet de jobber i.
Regissør Thea Sharrock og manusforfatter Jonny Sweet tar fram de brede penslene når karakter og miljø skal tegnes, og tilløpene til spenning fisler lett ut i farse.
Kuede kvinner og korka menn
«Wicked Little Letters» er ingen ordentlig «whodunnit», fordi det er lett å gjette fra start hvem som står bak den brautende brevkampanjen.
Det er selvfølgelig med overlegg at filmen prioriterer humor fremfor krim-krumspring, men «Wicked Little Letters» hadde hatt godt av litt mer brodd i beretningen.
For filmen er innom mørke temaer som kvinnehat, savn og fremmedfrykt, men rister det meste av seg like raskt som det dukker opp.
Det som står igjen, er problemene – for både menn og kvinner – når kvinneroller endrer seg, slik de gjorde under første verdenskrig, uten at samfunnets forventninger gjør det.
«Wicked Little Letters» blir en hovedsakelig en fortelling om kuede kvinner og brautende, dumme menn.
ANMELDELSE: «Back to Black» er som å se Amy Winehouse på ekte
Det oppleves noe ensformig i lengden, og jeg skulle ønske Sharrock hadde en tydeligere plan for mye hun bare tidvis tøtsjer innom.
Kuriøse banneord-kombinasjoner
Når det er sagt, er det altså grenser for hvor kjipt det kan bli å se Colman og Buckely i aksjon. Selv i en film der de ikke får brukt fasettene sine, klarer de å skinne.
Det aller gøyeste er å se Olivia Colman lese opp kuriøse banneord-kombinasjoner, selv med 1920-tallsbriller. For hva sier man egentlig til «You foxy ass old whore»?
Den nest gøyeste er at «Wicked Little Letters» er basert på en historie fra virkeligheten – en ekte brevskandale i Storbritannia etter første verdenskrig.
Har du sansen for profan «true crime» mikset med sakrale intensjoner, er det bare å benke seg i kinosalen for en skikkelig slibrig løkkeskriftskandale.
