PÅ NETFLIX 28. JUNI: «A Family Affair» er en lettbent romantisk komedie rett fra samlebåndet på Netflix-fabrikken.
Ingrediensene er hentet fra strømmetjenestens basisoppskrift for harmløs forbrukerunderholdning: Opplagt klisjehumor på egen sjangerbekostning – med stjerneglans, litt hjertevarme, striglede katalogfasader og veldig lite på hjertet.
Som romantisk julefilm på Netflix (den ble utsatt fra 17. november på grunn av streikene i Hollywood), så er dette i den velproduserte delen av strømmetjenestenes høytidsfilmskala.
Nicole Kidman, Zac Efron, Joey King og Kathy Bates er for gode skuespillere til at filmen ikke har noen velspilte høydepunkt å by på. Men på to langdryge timer får de sørgelig lite å spille på mellom kunstige kulisser og pregløse manussider. Og med så flinke folk involvert, så er jeg skuffet over at det ikke svinger friskere av både romantikk og komedie.
Når sjefen dater mor
Vi møter 24 år gamle Zara (Joey King) som må gjøre alt for den selvopptatte og kravstore Hollywood-stjernen Chris Cole (Zac Efron).
Hun må hjelpe han dumpe kjærester, hun får aldri den produsentsjansen han har lovet henne og han truer konstant med å sparke henne når alt ikke er perfekt. Men Zaras jobbfrustrasjoner eskalerer til nye høyder da Cole forelsker seg i hennes mor Brooke (Nicole Kidman).
Jadda, her blir det selvsagt forviklinger, hemmelighold, krangling og masse aldeles opplagt livsvisdom om at hjertet vil ha det hjertet vil ha. Og så er det jul, så det betyr noen ekstra dekorerte anledninger.
Alle er rike og vellykkede i denne filmen, så det er gjennomgående veldig lite som står på spill utenom følelser og relasjoner.
Og heller ikke romantikk og vennskap blir satt på de altfor store prøver. Det tar et drøyt minutt med klisjefylt montasje å gå fra krangel til full snack-forsoning mellom Zara og bestevenninnen.
Like mye sjel som en reklamefilm
«A Family Affair» er full av vakre mennesker i vakre omgivelser. Her får vi se velkledd og idyllisk romantikk på stranda, i luksushus og i julepyntede kulisser. Men alt ser aldeles oppstilt ut, og for meg har disse scene omtrent like mye sjel som en reklamefilm.
Med store doser velvilje til, så kan noen av disse motivene puttes på den selvbevisste «glimt i øyet»-kontoen. Men det fremstår mer som en del av den enkleste Netflix-filmens generiske uttrykk hvor idyll, romantikk og Los Angeles males med de breieste strøk – jeg tror ikke en KI-hjelper ville foreslått radikalt andre motiv.
Noen småvittige filmvitser og parodier er det likevel å finne i måten Zac Efron spiller ut Chris Coles mest usikre og stjerneegoistiske sider på. Og gjennom Coles valg om å spille inn en hjernedød juleactionfilm som har akutt behov for originalitet og manusomskriving, så får også Hollywood litt pepper for tendensen til å velte seg i dårlig skrivehåndverk, gjenbruk og meningsløst innhold.
Men akkurat de metapoengene faller jo greit gjennom i en markedsstriglet film som lider av lignende idefattige bransjeproblem.
«A Family Affair» har premiere på Netflix 28. juni.
