PÅ DISNEY+: Den storslagne filmen om idrettspioneren Trudy Ederle markedsføres som «historien om den første kvinne til å svømme over Den engelske kanal».
Det store poenget er altså ikke om hun greier det eller ikke, men hvordan hun gjør det, og den fortellingen er både morsom, spennende og inspirerende.
Jeff Nathansons manus er basert på boka «Young Woman and the Sea: How Trudy Ederle Conquered the English Channel and Inspired the World» av Glenn Stout.
ANMELDELSE: «Deadpool & Wolverine» innfrir som grotesk komigull
Filmversjonen har som alle andre «biopics» noen forenklinger, konstruksjoner og halvsannheter, men forteller en – merkelig nok – ukjent historie med de rette ingrediensene til å kunne engasjere et bredt og entusiastisk publikum.
Riktignok er dette også et kalkulert mot-alle-odds-eventyr som følger en nærmest matematisk formel med ikke helt uventede skildringer av hovedpersonens tro, tvil, prøving, feiling, medgang og motbør.
Dette gir filmen et forutsigbart preg, men ingen kan nekte for at det er et fordømt godt laget sportsdrama, og det med en nordmann bak roret.
Joachim Rønning («Max Manus», «Maleficent: Mistress of Evil», «Tron: Ares») viser seg nok en gang som en solid og kompetent «gun-for-hire»-regissør med Ron Howard-ske kvaliteter.
ANMELDELSE: «Twisters» er en strålende uværsfilm
Han har selvsagt verdifull erfaring med sjøsatte eventyr, nemlig «Kon-Tiki» og «Pirates of the Caribbean: Salazar’s Revenge» (begge co-regissert med Espen Sandberg).
I likhet med sistnevnte film er legendariske Jerry Bruckheimer også hovedprodusenten av «Young Woman and the Sea», og sammen med Rønning sørger han for at den fremstår som en vaskekte Hollywood-film som gladelig spiller på publikumsvinnende sjangerkonvensjoner.
Drømmer om å svømme
Filmen følger Trudy Ederle (Daisy Ridley) i 1920-tallets New York, som etter å ha overlevd meslinger som barn må kjempe for å gjøre det hun elsker aller mest – å konkurrere i svømming.
Det finnes nemlig nok av konservative menn som ikke synes at det sømmer seg for unge kvinner å drive med slikt.
Hun støttes imidlertid av sin strenge mor Gertrude (Jeanette Hein) og har et tett bånd til søsteren Meg (Tilda Cobham-Hervey), mens faren Henry (Kim Bodnia) er en enkel slakter som har vansker med å forstå hennes ambisjoner.
Hun får også verdifull veiledning av treneren Charlotte «Eppy» Epstein (Sian Clifford), som har startet New Yorks første kvinnelige svømmelag i en kjeller. Etter flere suksesser rammes Trudy imidlertid av en fiasko som står i fare for å knuse hele svømmedrømmen.
Derfor tar hun på seg en tilsynelatende umulig utfordring i 1926, nemlig å bli den første kvinnen til å svømme over den engelske kanal, en distanse på 34 kilometer i luftlinje.
Det skal imidlertid vise seg at ikke alle ønsker at hun faktisk skal lykkes, samtidig som havets farefulle elementer setter henne på store prøvelser.
Hjertevarme og empati
Daisy Ridley (Rey i «Star Wars») spiller strålende i en film som virkelig trenger en sterk personlighet i hovedrollen. Hennes prestasjon fremhever hvorfor Trudy simpelthen må svømme, og hvordan hun finner motet til å overvinne hindringene som blir lagt foran henne.
ANMELDELSE: «Late Night with the Devil» er festlig demonskrekk og mediesatire
Ridley omkranses av et kompetent ensemble der noen kanskje er tillagt i overkant sjablong-orienterte personligheter, for eksempel Christopher Eccleston som Trudys påtvungne trener Jabez Wolffe, selv om den dyktige skuespilleren løser oppgaven han er satt til å gjøre.
Det hender også at manuset har det litt for travelt med å etablere fronter og løse floker, som en liten uoverensstemmelse med andre jenter i svømmeklubben, men mellom noen enkeltheter ligger det også en klar hjertevarme og empati i historien.
Forholdet mellom Trudy og Meg er en viktig rød tråd, mens Stephen Grahams fargerike rolle som kanalsvømmeren Bill Burgess er en velkommen komisk avlastning.
Kim Bodnias farsfigur har kanskje den største historiebuen blant bifigurene, og det er herlig å høre ham bruke sin karakteristiske latter i rollen.
ANMELDELSE: «Fly Me to the Moon» er en romantisk romfartskomedie
Den befinner seg for øvrig på et sprekt og dynamisk lydspor som det norske radarparet Tormod Ringnes og Baard H. Ingebrigtsen har designet sammen med Luke Gentry og Ben Meechan, mens foley-artist Erik Watland har laget lydeffekter.
Ser ut som «a million bucks»
Joachim Rønning har kanskje ingen ambisjoner om å revolusjonere sportsdrama-sjangeren, men håndterer materialet med god kontroll på dramaturgien, fremdriften og miljøskildringen, blant annet med noen interessante bilder av 1920-tallets nyhetsstrømmer.
Rønning viser også en klar forståelse for hva som kreves for å gjøre en Disney-film til en skikkelig Disney-film, der komponist Amelia Warners svulmende musikk og fotograf Oscar Fauras glansete bilder er avgjørende virkemidler.
«Young Woman and the Sea» ser ut som «a million bucks», med en imponerende troverdig gjenskaping av New York for over hundre år siden, og salte svømmescener som gir klare inntrykk av havets endeløshet.
Det er synd at «Young Woman and the Sea» ikke fikk en bred kinolansering, men Disney+ sitter i hvert fall på en sikker sofasuksess.
(«Young Woman and the Sea» er ute nå på Disney+. Om du følger godt med, vil du kunne legge merke til opptil flere «norske vink» i løpet av filmen.)
