PÅ KINO 9. AUGUST 2024: Lista over gode filmer basert på spill er kort, og «Borderlands» kommer definitivt ikke til å stå på den.
Det er ikke fordi regissør Eli Roth («Cabin Fever», «Hostel», «Thanksgiving») ikke prøver, for han bøtter på med gladvoldelig spillestetikk som tidvis gir filmen en viss energi og underholdningsevne.
Problemet er at man sitter igjen med følelsen av å ha sett absolutt alt før. Filmen har ikke én original idé, men virker å plukke vilkårlige elementer litt herfra og litt derfra og sette dem sammen til et personlighetsløst samlebåndsprodukt.
«Borderlands» minner litt om «Guardians of the Galaxy», bare uten de skarpe vitsene, de minneverdige figurene og den emosjonelle slagkraften.
Sci-fi-action-tilhengere vil kunne finne enkelte øyeblikk å more seg med, men det er skuffende at en så kjent og kjær spillserie er filmatisert som et stort skuldertrekk, tilsynelatende uten en klar forståelse for hva som gjorde spillene så gode.
Må finne hemmelig krypt
Det første «Borderlands»-spillet kom i 2009 og har fått totalt 6 oppfølgere, inkludert noen spin-offs. Jeg har ikke testet noen av dem, og kan derfor ikke mene mye om akkurat hvor tro filmen er mot spillverdenen.
Ut ifra gameplay-videoer, ser det likevel ut som om Eli Roth og staben har gjort en grei jobb med å gjenskape Pandora, en gold ørkenplanet som ikke har noe med James Camerons «Avatar»-filmer å gjøre, men ligner mer på The Wasteland fra «Mad Max»-filmene.
Dette er hjemplaneten til dusørjegeren Lilith (Cate Blanchett), som motvillig drar tilbake dit på oppdrag fra mektige Atlas (en uvanlig tam og feilcastet Edgar Ramírez).
Han vil at hun skal finne datteren Tiny Tina (Ariana Greenblatt), som kan være en nøkkel til å finne en skjult krypt med teknologi fra en overlegen sivilisasjon som en gang var Pandoras herskere.
Nå legger Lilith ut på jakt etter både jenta og kryptens lokasjon sammen den tidligere leiesoldaten Roland (Kevin Hart), muskelberget Krieg (Florian Munteanu), forskeren Tannis (Jamie Lee Curtis) og den pussige roboten Claptrap (stemmelagt av Jack Black).
Ikke Cate Blanchetts skyld
At Cate Blanchett har sagt ja til å være med på dette, er kanskje det mest overraskende rollevalget siden Jeremy Irons dukket opp som skurk i «Die Hard i New York». Hun viser seg imidlertid kapabel som actionhelt i flere heftige actionscener mot både monstre og farlige banditter, og det er ikke hennes skyld at «Borderlands» feiler.
Det er først og fremst regissør og co-manusforfatter Eli Roth som må bebreides, for selv om han åpenbart har jobbet hardt med det visuelle, har han ikke greid å gi filmen et bankende hjerte og noe å føle for (Joe Crombie er for øvrig kreditert som hans medforfatter, men dette er trolig et pseudonym).
Liliths forhistorie kunne vært et emosjonelt høydepunkt, men det slette manuset gir ikke Blanchett noe å spille på.
Tonen på det verbale holdes også på et florlett nivå, der Jack Black står for de fleste vitsene som stemmen til Claptrap. Komiker Kevin Hart brukes derimot i en merkelig vitsefri rolle, som virker bortkastet.
Spillene er kjent for sine blodige virkemidler, men filmen toner volden kraftig ned for å få 12-åringene på kino. Jeg skjønner tankegangen, men filmen lider av å ikke kunne tråkke skikkelig til, slik spillfansen er vante til.
Det er ikke første gang at en film basert på et spill ikke greier å matche opplevelsen av å spille det, med «Tekken», «Doom» og «Uncharted» blant grelle eksempler.
Men når man ser hvor gode serier man har greid å skape av både «The Last of Us» og «Fallout» de siste årene, er det desto mer trist og uforståelig at «Borderlands» ikke kunne bli bedre.
