PÅ KINO 11. OKTOBER 2024: Det føles litt risikabelt å bruke for store ord om en debutant, men Lilja Ingolfsdottirs første spillefilm er rett og slett en mirakuløs prestasjon.
Ifølge kinoplakaten står hun ikke bare for manus og regi, men også klipp, produksjonsdesign og kostymer. Dette signaliserer at vi har å gjøre med et vanvittig talent som må røktes godt.
ANMELDELSE: «Drømmer» er åpen, ærlig og ekte om forelskelse
«Elskling» går nemlig rett inn i toppsjiktet blant de beste filmene om samlivsbrudd, som for eksempel «Blue Valentine», «Marriage Story», «Evig solskinn i et plettfritt sinn» og «Verdens verste menneske» (produsert av bl.a. Thomas Robsahm, som også er produsent her).
Det er ikke ofte at voksen kjærlighetsproblematikk blir studert med så mye innsikt, varme og emosjonell tyngde, og med så mange sannferdige observasjoner av mellommenneskelige adferdsmønstre.
En avgjørende faktor for filmens suksess, er Helga Gurens praktfulle hovedrolle, der hun spiller åpent og hudløst, men holder også på noen av figurens innerste hemmeligheter, inntil de gradvis avsløres med knusende effekt.
ANMELDELSE: «Joker: Folie à Deux» er dessverre bare en skygge av forgjengeren
«Elskling» er ikke en film som roper høyt, men den river og sliter i sitt publikum i det stille og etterlater oss med både håp og bristende hjerter.
Brygger opp til storm
Historien starter på den klassiske måten, nemlig med det første møtet og forelskelsen mellom Maria (Helga Guren) og Sigmund (Oddgeir Thune). Hennes fortellerstemme avslører imidlertid at denne lykken ikke kommer til å vare.
Maria har med seg to barn fra sitt første ekteskap inn i det nye forholdet, og sju år senere har de fått to til. Nå brygger det opp til en liten storm, der Maria mener at Sigmund ikke bidrar nok i en stresset hverdag, mens Sigmund føler at han ikke får rommet han trenger.
Uenighetene eskalerer, og når det blir klart at han vurderer å gå, oppsøker de en terapeut (Heidi Gjermundsen Broch), noe som kaster Maria ut i en vond prosess med selvanalyse og refleksjon.
ANMELDELSE: «’Salem’s Lot» er en mild, men leken liten vampyrfilm
Lilja Ingolfsdottirs briljante manus graver dypere enn man kanskje forventer, og avdekker gradvis hvilke mekanismer som egentlig er i sving, blant annet under et avslørende besøk hos Marias mor (Elisabeth Sand), og i samtaler med en venninne (Marte Magnusdotter Solem).
Tegner ingen fiendebilder
Historiens sentrale konflikt bygger på velkjente situasjoner og sammenhenger fra de aller fleste forhold. Nettopp det at Maria og Sigmund er så gjenkjennelige, som hvilket som helst par, gjør filmen desto sterkere.
Diskusjonene som leder opp til krisen, har foregått i nær samtlige hjem, og man knytter seg automatisk til den av figurene man identifiserer seg mest med. Ingolfsdottir tegner imidlertid ingen fiendebilder, for begge behandles med en respektfull oppriktighet.
Man forstår selvsagt Marias utblåsninger i den innledende fasen, men dyktige Oddgeir Thunes rolle gjør det klart at også Sigmund har gyldige innvendinger og synspunkter.
Samtidig er det spennende å følge Marias gryende selvinnsikt når hun, i en mesterlig sekvens med terapeuten, oppdager at hennes egen adferd og latente personlighetstrekk kan ha bidratt til bruddet uten å være klar over det.
Noe av det aller sterkeste
«Elskling» treffer blink på absolutt alt, og er bemerkelsesverdig fri for synlige svakheter. Øystein Mamens sjelfulle foto bringer oss nært innpå figurene, mens den smarte klippingen og dramaturgien gir oss noen velplasserte aha-opplevelser og erkjennelser underveis.
ANMELDELSE: «Disclaimer» er en elegant thriller om gamle hemmeligheter
Det er nesten utspekulert å legge Susanne Sundførs fantastiske «Mountaineers» på lydsporet i filmens siste del, for straks jeg gjenkjenner gjestevokalist John Grants barytonrøst på introen, vet jeg hvordan låta bygger seg opp og at klumpen i halsen vil komme. Og den kommer.
Den påfølgende scenen er nemlig noe av det aller sterkeste jeg har sett en norsk skuespiller gjøre foran et kamera.
Helga Guren har hatt fine biroller i bl.a. «Blind», «Rosemari» og miniseriene «Hjem til jul» og «22. juli», men hennes første store hovedrolle er direkte oppsiktsvekkende god.
«Elskling» avsluttes med et briljant bilde som taler tusen tvetydige ord, og lar det være opp til seeren og avgjøre hva det egentlig betyr. Jeg vet hva jeg tror, og det var gode grunner til at jeg valgte å holde meg i kinomørket under hele rulleteksten.
(«Elskling» ble anmeldt på Filmfestivalen i Haugesund, der den var årets åpningsfilm.)
