PÅ APPLE TV+ FRA 23. AUGUST: Da første sesong av «Pachinko» dukket opp på Apple TV+ i 2022 ble jeg tatt med storm av Sunja, og hvordan serien fortalte historien om koreanske immigranters undertrykkelse i Japan gjennom hennes øyne.
«Med glitrende skuespillere, bergtagende foto og en mesterlig fortalt historie som vever to tidslinjer sammen på poetisk vis, blir «Pachinko» en helt spesiell opplevelse», skrev jeg da – det samme kan sies om sesong to.
Vemodet ligger fortsatt tykt over fortellingen, som er en vakker, men også vond skildring av et levd liv.
I sin andre sesong fortsetter sagaen om Sunja og hennes familie. Med andre verdenskrig som bakteppe fortelles en historie om nød, sult og frykt, men også standhaftighet, kjærlighet og håp.
I skyggen av krigen
Sesong to starter i 1945. Sunja (Minha Kim) og familien forsøker å få endene til å møtes i Osaka, der risrasjonene blir mindre og mindre, og andre råvarer er i ferd med å ta slutt på grunn av krigens harde hånd.
Samtidig teller klokka ned til 9. august, når en bombe skal falle i Nagasaki, der Sunjas svoger jobber på en fabrikk.
I seriens nåtid er året 1989. Sunjas barnebarn Solomon (Jin Ha) strever med etterspillet av at han ødela for bedriften han jobbet for i forrige sesong, da han lot samvittigheten seire over ambisjoner.
Nå er han utstøtt av Tokyos forretningselite og strever med å komme seg på beina igjen.
Hjerteskjærende generasjonskløft
Et helt folks historie, fortalt gjennom opplevelsene til én familie. Min Jin Lees roman med samme navn låner seg godt til TV-ruta, og serieskaper Soo Hugh har også denne gangen gjort en strålende jobb med å oversette historien fra bokblad til skjerm.
Der savnet etter hjemlandet var et stort tema i første sesong av «Pachinko», handler det denne gangen i større grad om hvordan barn og barnebarn forvalter arven fra sine forfedre.
I både fortid og nåtid ser vi hvordan Sunja forsøker å bevare den koreanske kulturarven. At barna skal huske hvem de er og hvor de kommer fra.
Samtidig ser vi hvor vanskelig det er å passe inn i Japans rasistiske samfunn. Utslettelsen av egen identitet og konflikten det skaper mellom generasjoner står sentralt for handlingen. Det er hjerteskjærende å bevitne.
Gripende god
Den andre sesongen av «Pachinko» er fortsatt poetisk, den er fortsatt mesterlig fortalt, vakkert skutt og glitrende spilt.
Vemodet i Youn Yuh-jungs øyne som Sunja, den eldre, river i hjertet. Og Minha Kims skildring av Sunja som ung, griper fortsatt tak i meg og nekter å gi slipp.
Lengselen etter å høre til, lengselen etter de nære som har forlatt deg, lengselen etter frihet fra undertrykkelse – «Pachinko» er ofte trist å se.
Men «Pachinko» er også et stjålent kyss i skogen, gleden over å fly en drage for første gang, en liten barnehånd som legger et lekefly i farens hånd så han ikke skal være redd for mørket.
Det er vondt – og veldig, veldig vakkert.
