PÅ PRIME VIDEO FRA 29. AUGUST 2024: Eventyrfølelsen er stor når vi returnerer til Tolkiens Midgard i sesong to av «Ringenes herre: Maktens ringer».
Amazons spektakulære fantasyserie ser fortsatt like slående ut som den første sesongen, og verdenen vi befinner oss i fremstår som et rikt og levende sted.
ANMELDELSE: «Ringenes herre: Maktens ringer» – Skaper sterke følelser!
Hvis du ble underholdt av sesong én, kommer du til å kose deg med fortsettelsen på eventyret – det gjorde jeg – men Tolkien-purister vil fortsatt rive seg i håret i frustrasjon over de (blasfemiske) endringene serieskaperne Patrick McKay og John D. Payne gjør fra originalverket.
Historien som fortelles er engasjerende, og det er interessant å bli med på bedrageren Saurons renkespill for å føre alvene bak lyset – men jeg skulle så gjerne hatt mer av det som ender opp som en litt uforløst fortelling.
For i likhet med første sesong så går ting så altfor fort i «Maktens ringer». Åtte episoder er ikke nok til å fortelle den massive historien på best mulig måte.
Et heseblesende tempo
I løpet av drøye åtte timer skal serien innom ringer som skal smis i alvebyen Eregion, maktkamp som skal utspilles i kongeriket Númenor, fristelser som skal motstås i dvergenes haller i Khazad-dûm og prøvelser som skal bestås i det fjerne østens Rhûn.
Og det er bare for å nevne noe. Her er det for eksempel også en krig som skal kjempes!
I tillegg møter vi flere nye rollefigurer vi skal bli kjent med, og de vi kjenner fra før av skal bli bedre kjent med seg selv. Vennskap blir satt på prøve, lojaliteter blir utfordret og svakheter utnyttet.
Her er det altfor mange rollefigurer og altfor mange historietråder som veves sammen på for liten tid. Det resulterer i at noen av hendelsene som utspiller seg mister sin emosjonelle slagkraft.
Saurons mange lag
Etter avslutningen på den første sesongen er det, ikke overraskende, Halbrands aka Saurons onde planer som står sentralt for handlingen i sesong to.
Skuespiller Charlie Vickers får vist andre sider av sin Sauron-tolkning denne sesongen, og jeg koser meg med hans bedragerske spill.
Vickers skildrer ondskapens fyrste som en figur med mange lag, og jeg tror skuespilleren kunne ha gjort mye mer med denne figuren om han bare fikk muligheten. Samspillet med Charles Edwards, som spiller mestersmeden Celebrimbor er godt, men her burde serien ha tatt seg bedre tid til å vise Saurons korrumpering av de rundt seg.
Som å møte en gammel venn
Mer tid burde også vår mystiske trollmann på eventyr i øst fått. Det har vært knyttet stor spenning til både hvem The Stranger er og hva hans mål er, og forventningene har vært større enn det serien klarer å innfri.
Daniel Weyman er helt nydelig i rollen som trollmannen som forsøker å finne både seg selv og evnen til å mestre kreftene sine, men han får for lite tid i TV-ruta.
Høydepunktet for The Strangers reise i Rhûn er et etterlengtet møte med en høyt elsket rollefigur.
Tom Bombadil ble utelatt fra Peter Jacksons versjon av «Ringens brorskap», noe fansen har klaget over i snart 23 år. Når han nå dukker opp i skuespiller Rory Kinnears skikkelse, er det som å møte en gammel venn.
Kinnear spiller Bombadil med nøyaktig passe mengde lunhet, lekenhet, mystikk og glimt i øyet som skal til. Også er det fornøyelig at Kinnears replikker bygger på samme syntaks som Bombadils talemåte i Tolkiens verker.
En eventyrlig reise
Da det ble kjent at innspillingen av «Maktens ringer» ble flyttet fra New Zealand til Storbritannia for å spare penger, ble jeg bekymret for at serien skulle miste mye av magien som gjorde serien spesiell.
Ikke bare på grunn av historikken «Ringenes herre» og New Zealand har gjennom Peter Jacksons filmtrilogi, men fordi det å utforske Midgards vakre verden var en stor del av serieopplevelsen.
Men denne følelsen av å være på en eventyrlig reise er bevart også i sesong to, og serien har fortsatt mange vakre bilder som gjør inntrykk – akkompagnert av Bear McCrearys storslagne musikk, som fortsatt er like gripende og gåsehudfremkallende.
Så magien er fortsatt til stede, og «Ringenes herre: Maktens ringer» er fortsatt en god eventyrserie – men den kunne ha vært en fantastisk en!
