PÅ KINO 4. OKTOBER 2024: Denne dokumentaren omhandler et ømtålig tema som på ett eller annet tidspunkt vil berøre de fleste, nemlig alderdommens svekkelse og pårørendes sorg over å se sine foreldre svinne hen.
«Den siste reisen – Tilbake til Rivieraen» er imidlertid alt annet enn ren melankoli, for den er også full av humør og hjertevarme.
ANMELDELSE: «Joker: Folie à Deux» er dessverre bare en skygge av forgjengeren
Regissørene Filip Hammar og Fredrik Wikingsson («Trevligt folk», «Tårtgeneralen), som også er sentrale figurer foran kamera, viser en imponerende vilje til å gjennomføre et prosjekt som i utgangspunktet virker en smule risikabelt.
Deler av dokumentaren fremstår også i overkant kunstig og konstruert, der de åpenbart forsøker å skape situasjoner ved hjelp av manipulerende klipping og dramaturgiske luregrep.
Noen ganger fungerer det godt, mens andre scener får man til å lure på hvilke etiske vurderinger som er gjort. «Den siste reisen – Tilbake til Rivieraen» har likevel flest av de positive kvalitetene, og kan definitivt ha en inspirerende og gledelig effekt.
Har mistet livsgnisten
Filmens hovedperson er Lars Hammar, den ene regissørens far, som har dukket opp i flere av radarparet Filip og Fredriks tidligere produksjoner. Den gamle fransklæreren har passert 80, helsa svikter og han har mistet livsgnisten han en gang hadde.
ANMELDELSE: «Drømmer» er åpen, ærlig og ekte om forelskelse
Filmen viser effektivt kontrastene mellom dagens passive Lars og den aktive mannen han en gang var gjennom et rikholdig utvalg av gamle bilder, videoklipp og lydopptak.
Dette bekymrer Filip Hammar, som sammen med kameraten Fredrik bestemmer seg for å ta den frankofile Lars med på en reise fra Köping (15 mil vest for Stockholm) til den franske rivieraen. Målet er den lille byen som de besøkte i flere sommerferier på 1980-tallet, da Filip var liten og faren var i sin beste alder.
De kjøper en gammel Renault 4, lik den de en gang hadde, og planlegger å kjøre til Beaulieu-sur-Mer, men reisen skal vise seg å by på praktiske og helsemessige utfordringer.
Og hvis de faktisk kommer seg dit, vil gjensynet med Rivieraen være nok til å få Lars ut av depresjonen?
Filmen handler like mye om Filip og hans sorg over å se faren som en skygge av seg selv. Man får absolutt et inntrykk av at forsøkene på å gjenoppleve fortidens gleder er like mye for hans egen del som for farens.
Noen problematiske øyeblikk
«Den siste reisen – Tilbake til Rivieraen» (tittelens andre del er strengt tatt en unødvendighet) er først og fremst en glad og bittersøt dokumentar, preget av nostalgi, latter og kjærlighet.
ANMELDELSE: «’Salem’s Lot» er en mild, men leken liten vampyrfilm
Dens problematiske øyeblikk er når Filip Hammar og Fredrik Wikingsson i forsøkene på å gjenskape fortiden praktisk talt fører den gamle bak lyset i noen situasjoner som ikke er ekte, uten at filmen forteller om Lars noen gang får vite det.
Enkelte «spontane» sekvenser virker planlagte, mens i andre scener får man en følelse av at spenningen er skapt i klipperommet, ikke foran kamera, noe som også i verste fall kan svekke troverdigheten. Som at de blir tutet på av hver eneste bil som kjører forbi dem på vei sørover.
Jeg savner også en forklaring på hva som egentlig har skjedd med Lars i tiden mellom den energiske nypensjonisten vi ser i arkivopptak og den resignerte oldingen vi møter i skinnstolen når filmen begynner.
Man kan likevel ikke unngå å bli rørt av historien som fortelles og glad i menneskene i den. Både Filip og Fredrik har sprudlende personligheter med et smittende engasjement, mens man gradvis blir bedre kjent med Lars og forstår hvor viktig han har vært i manges liv.
Selv med noen innvendinger, er «Den siste reisen – Tilbake til Rivieraen» definitivt anbefalt som en underholdende humørperle fra virkeligheten.
