PÅ SKYSHOWTIME: Jeg er glad i high school-komedier, klassisk hardrock, teite skrekkfilmer og sjangerveteran Bruce Campell. Jeg har også sans for opprørske oppgjør med moralsk panikk og tilhørende smadring av besteborgerlige fasader.
ANMELDELSE: Venom: The Last Dance – Blir aldri spennende
Derfor koste jeg meg godt med serien «Hysteria!» En leken og lett 80-tallsgodbit om en småby grepet av frykt for djevelen, som passer utmerket til halloween-feiring i sofaen.
Hvis du synes premisset høres enkelt og veldig kjent ut, så har du jo helt rett. Her er det lite nytt under fullmånen.
«Hysteria!» følger velbrukte oppskrifter med nerder og bøller på high school, en småby som sakte fortæres av ondskap og en godhjertet sheriff. Men kjærligheten til sjangeren skinner gjennom, rollegalleriet er vittig og her er det flere skuespillere som virkelig får leke seg med karikerte småbyklisjeer. Det gjør «Hysteria!» til uhøytidelig moro full av kul musikk og artige referanser.
Satanismefrykt i småbyen
Året er 1989. Vi befinner oss i den gudfryktige småbyen Happy Hollow hvor en tenåringsgutt blir kidnappet, og et pentagram dukker opp på familiens garasjeport.
Lokalsamfunnet blir grepet av satanismepanikk, og den ultrakristne Tracy Whitehouse (Anna Camp) smir mens frykten er varm.
Det gjør også Dylan (Emjay Anthony), Spud (Kezii Curtis) og Jordy (Chiara Aurelia) i bandet Dethkrunch. De ser frykten for djevelens symboler som en utmerket anledning til å øke egen popularitet som et farlig metallband. Dylan er også romantisk motivert, han vil imponere den populære Judith (Jessica Treska).
ANMELDELSE: Don’t Move – Greit underholdende overlevelsesthriller
Den lune og fornuftige sheriffen (Bruce Campbell) prøver å etterforske faktiske spor. Men det tar ikke lang tid før ungdommenes motkultur og foreldrenes frykt bobler over i hverandre – og så er det jo også virkelige farer og muligens også overnaturlige krefter som lurer i skyggene.
Riffer kult på 80-tallets moralske panikk
Med demoniske innslag, sminket metall, gøyale outsidere, dumdristige forelskelser og selveste Bruce Campell («Evil Dead») i sheriffstolen, bygger serieskaper Matthew Scott Kane en verden som bruser av snertne filmreferanser og 80-tallsnostalgi.
Det svinger godt på to fronter. For det første blir «Hysteria!» en underholdende hommage til sine inspirasjonskilder, med et soundtrack stappet med både hits og mindre kjente godlåter fra hardrockens hårville ungdomstid.
TOPP 10: Dei største heksefavorittane
For det andre klarer serien å bli en langfinger som rettes poengtert mot den moralske kulturpanikken i USA på 80-tallet, hvor blant annet Tipper Gore og komiteen «Parents Music Resource Center» ville advare foreldre mot musikk de anså som skadelig.
Her riffes det kult og treffsikkert på hvor galt gode intensjoner kan bære av sted når foreldre blir redde av det de ikke forstår. Og ikke minst hvor langt konservative krefter kan være villige til å gå for å forsvare egne ugjerninger i kampen mot en djevel de selv har malt på veggen.
Åtte timer er i lengste laget for denne musikkdrevne morderjakten. Serien kunne med fordel dratt på med mer skrekk og mer komedie. Og i den stadige rulleringen mellom high school-komedie, metallkomedie, skrekkomedie, religionssatire, high school-drama, krim og 80-tallspastisj, så oppleves serien som en overlesset hardrocklåt. En sånn på ca. ti minutter hvor riff, refreng, balladepartier, gitarsoloer og vokalattraksjoner er stablet oppå hverandre uten å helt finne den forløsende formen.
Men! «Hysteria!» er likevel en anbefaling for dem som trives i det humørfylte småbyskrekklandskapet. Et mildt og velsmakende høstbrygg bestående av en liten klype Stephen King, en dæsj Black Sabbath og noen såpete stykker «Mean Girls» – kokt opp på buljongterninger fra «Stranger Things».
«Hysteria!» har premiere på SkyShowtime 31. oktober med hele sesongen. Anmeldelsen er basert på alle 8 episodene.
