PÅ KINO 1. NOVEMBER 2024: Ung sorg, kjærlighet og vennskap er stikkord for denne nydelige filmen fra Island.
Den åpnet sideprogrammet Un Certain Regard på årets filmfestival i Cannes, og berørte samtlige som så den.
LES: Topp 10: Hekser – våre favorittar frå skjerm og lerret
Man kan nemlig ikke annet enn å føle intenst for hovedfigurens kamp med å bearbeide tunge følelser under vanskelige omstendigheter.
Regissør og manusforfatter Rúnar Rúnarsson («Ildfjell», «Småfugler») briljerer med varsomme skildringer som sier mye, selv når dialogen er sparsom.
De unge skuespillerne makter stort sett å formidle troverdige følelser over et vidt spekter, med naturlig plass for både latter og tårer.
Spesielt Elín Hall («Let Me Fall») lyser i en kompleks hovedrolle som krever en behersket tilbakeholdenhet, i hvert fall inntil demningen brister.
Blir rammet av en hendelse
Historien utspiller seg gjennom en lang sommerdag i Reykjavik, fra solnedgang til solnedgang.
ANMELDELSE: «Nr. 24» er en spennende og troverdig krigsthriller
Kunststudenten Una (Elín Hall) blir rammet av en uventet hendelse som skaper stor uvisshet for henne og vennene Gunni (Mikael Kaaber), Bassi (Ágúst Wigum) og Siggi (Gunnar Hrafn Kristjánsson).
Når også Klara (Katla Njálsdóttir) kommer til byen, er hendelsens utfall kjent, noe som setter Una i en beklemt posisjon. Av hensyn til Klara må hun nemlig holde sine dypeste følelser i sjakk, noe som skal vise seg å være svært vanskelig.
«Ljósbrot» følger vennegjengen gjennom en vond prosess som er ny for dem, og skildringen av den er like varsom som den er vakker.
Filmens kanskje største styrke, er praktfulle prestasjoner fra unge skuespillere med uttrykksfulle ansikter, en av dem islandsk-norske Ágúst Wigum i birollen som Bassi.
Emosjonell hovedrolle
Det er likevel Elín Hall som bærer filmen på sine skuldre i en emosjonell hovedrolle, der den indre smerten er tydelig for den som allerede kjenner rekkevidden av Unas situasjon.
ANMELDELSE: «Woman of the Hour» er en god film med feil fokus
Hun veksler mellom å føle sorg, håpløshet og rådvillhet, samtidig som hun åpenbart har varme og kjærlige forbindelser til de hun har rundt seg.
En scene mot slutten, der hun forgjeves forsøker å danse bort det vonde, er like sterk som den er energisk.
Filmen er nesten litt i korteste laget, rulleteksten kommer etter bare 1 time og 15 minutter, men historien rommer likevel nok til at den føles komplett og fullendt.
Rúnar Rúnarsson har skapt et sårt drama som er både stillferdig og kraftfullt, dedisert til to venner som døde for tidlig, og sorgen er til å ta og føle på.
