PÅ KINO 18. OKTOBER 2024: Den tyske regissøren Matthias Glasner er ikke fremmed for å sette søkelyset på ubehaget i sine filmer (se for eksempel «Den frie vilje», en av de beste filmene jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal utsette meg for igjen).
«Sterben» er intet unntak, der den kontrastfylte motsetningen mellom liv og død gjennomsyrer handlingen.
ANMELDELSE: «Lonely Planet» er preglaus postkortromantikk
Dette er et tre timer langt familiedrama som går grundig til verks, men virker aldri for langt, fordi historien er så godt fortalt og skuespillerprestasjonene så sterke at minuttene flyr av gårde.
Det er etter alle solemerker et dypt personlig prosjekt for Glasner, som også har skrevet manuset, og dediserer filmen på rulleteksten til sin familie, både de levende og de døde.
Selv om akkurat denne filmens figurer har svært spesifikke utfordringer, vil mange kunne kjenne igjen den vanskelige familiedynamikken og kløftene som kan oppstå, både mellom foreldre og barn og søsken imellom.
ANMELDELSE: «Elskling» er rett og slett en mirakuløs prestasjon
Filmen er like deler vond og vakker, og man sitter igjen med erkjennelsen av at kjærlighet er nøkkelen til all lykke, og at fraværet av den kan være fatalt.
Tvinges til å ha kontakt
Her møter vi familien Lunies, et etternavn jeg vedder ikke er tilfeldig valgt, da det betyr «gærninger» på engelsk. Den består av to aldrende foreldre og deres to voksne barn, som har et svært distansert forhold til hverandre.
De tvinges imidlertid til å ha litt kontakt når moren Lissy (Corinna Harfouch) ikke lenger kan passe på den stadig mer demente ektemannen Gerd (Hans-Uwe Bauer), slik at han må plasseres på et pleiehjem.
Sønnen Tom (Lars Eidinger), som er dirigent for et ungdomsorkester i Hamburg, kommer motvillig på besøk, mens søsteren Ellen (Lilith Stangenberg), som er tannlegeassistent i samme by, glimrer med sitt fravær.
Gjennom fem kapitler får vi skildret hvert av deres liv, der vi får oppleve store relasjonsproblemer og innblikk i den betente familiehistorikken, spesielt i en lengre samtale mellom mor og sønn under et kaffebesøk, som er ett av flere emosjonelle høydepunkt.
Ukomfortable scener
«Sterben» inneholder flere ubehagelige og ukomfortable scener, som avslører både alderdommens utfordringer og unge voksnes psykiske plager.
Lars Eidinger, en av Tysklands mest kjente skuespillere, er som vanlig veldig god i sin rolle som Tom Lunies.
ANMELDELSE: «Transformers One er morsom robotaction uten dødpunkter
I tillegg til familieproblemene må han som dirigent forholde seg til sin ustabile venn, komponisten Bernard (Robert Gwisdek), under øvingene til bestillingsverket «Sterben», som snart skal ha sin uroppføring.
Det er en bemerkelsesverdig kontrast mellom Toms myndige dirigering av orkesteret og retningsløsheten i hans eget liv.
Lilith Stangenberg har også en sterk rolle som Ellen, ei omflakkende og alkoholisert ung dame som innleder et forhold til en gift og mye eldre tannlege på jobben.
Begge søsknene har kaotiske privatliv der de virker å være ute av stand til å etablere «normale» forhold, noe filmen effektivt viser i flere bittersøte sekvenser.
ANMELDELSE: «Lee» er en konvensjonell film om en uvanlig kvinne
Hvordan deres veier «krysses» på ett tidspunkt i filmen, er kanskje i overkant konstruert og overtydelig, men resulterer i hvert fall i en pinlig scene som er vanskelig å glemme.
Kjærkomne glimt av humor
Den begrensede interaksjonen med foreldrene er nok til å vise den gjensidige mangelen på kjærlighet mellom dem, for alle virker å være produkter av å være uelsket av sine nærmeste.
Corinna Harfouch spiller fenomenalt som en gammel dame der alt av håp, drømmer og følelser for lengst har sluknet, om de noen gang sto i brann.
Veteranen Hans-Uwe Bauer er helt fantastisk som den demente faren, som bare er en skygge av den han en gang var med et forvirret blikk og bortkomment kroppsspråk.
ANMELDELSE: «Sirocco og Vindens rike» er et fantastisk eventyr med grenseløs fantasi
Dette er en mørk historie med dype følelser, og det ligger ikke nødvendigvis noen lystige forløsninger der framme, men Matthias Glasner gir også filmen noen kjærkomne glimt av humor og livsgnist.
Dette er figurer som i utgangspunktet vil leve, men som på ulike måter blir nødt til å forholde seg til døden, som alle oss andre.
