PÅ KINO 15. NOVEMBER 2024: Å lage en oppfølger etter 24 år kan være risikabelt, spesielt når originalen var en kritikerrost kassasuksess som håvet inn 5 Oscar-priser, blant annet for beste film og mannlige hovedrolle.
For å slå det fast med en gang: Nei, «Gladiator II» er ikke på samme nivå, men lever godt med å sole seg i glansen av den første som en velgjort imitasjon.
ANMELDELSE: «Tatami» lykkes både som sportsdrama og politisk thriller
Den legendariske regissøren Ridley Scott (som straks fyller 87!) husker åpenbart hva som fungerte så godt i 2000, og bruker de samme virkemidlene (pluss noen til) for å fortelle et nytt sverd-og-sandal-epos med både brutal vold og sterke emosjoner.
Filmen mangler åpenbart Russell Crowes glitrende Maximus, men har en god Paul Mescal i en litt mer reservert rolle, som likevel har flere fellestrekk.
Man kan kanskje beskylde Ridley Scott for å kopiere vel mange elementer fra den første, både visuelt og fortellerteknisk, men det ligger en erkjennelse i tittelen av at dette er filmens intensjon.
ANMELDELSE: «Terrifier 3» er noe av det sykeste, kvalmeste og ekleste som noen gang er vist på kino
Det er nok en grunn til at den ikke heter noe generisk som for eksempel «Gladiator: A New Beginning» eller «Gladiator: Dawn of a New Empire», men kort og godt «Gladiator II».
Sverger hevn over general
Historien foregår 16 år etter at keiser Marcus Aurelius ble myrdet av sønnen Commodus, som i sin tur ble drept i Colosseum av Maximus, like før han selv døde av skadene.
Alt dette oppsummeres i en prolog, animert i samme stil som logoen til produksjonsselskapet Scott Free, noe som er fiffig gjort.
Vi kastes imidlertid raskt inn i levende bilder av krigføring i stor skala. Den romerske generalen Acacius (Pedro Pascal) angriper den nordafrikanske byen Numidia med sine overlegne styrker og tar mange til fange, deriblant Hanno (Paul Mescal).
Han føres til Roma for å selges som gladiator av den slu forretningsmannen Macrinus (Denzel Washington), som vil innynde seg hos de unge og uberegnelige tvillingkeiserne Geta (Joseph Quinn) og Caracalla (Fred Heichinger).
Ingen vet at Hanno egentlig er Lucius, den forsvunne sønnen av Lucilla (Connie Nielsen), Marcus Aurelius sin datter, som Maximus en gang hadde et forhold til.
ANMELDELSE: «Arcane: League of Legends» S2 bobler over av skaperglede og kunstnerisk kreativitet
Nå er hun gift med general Acacius, som Hanno/Lucius sverger hevn over, på grunn av et spesielt smertefullt tap han ble påført i Numidia.
Maktkampen tetter seg til
«Gladiator II» bruker altså de samme hovedtrekkene som den første. Igjen handler det om en sorgtynget kriger som er ute etter hevn, og som kanskje kan lykkes ved å oppnå folkets gunst som gladiator i Colosseum.
Igjen konspireres det i kulissene for å styrte Romas tyranner, som denne gangen er to keisere, for å gjenopprette Marcus Aurelius sin gamle drøm om et folkestyrt Roma.
Selv om mye er likt, viderefører Peter Craig og David Scarpas manus originalens dramatiske nerve med nye intriger. Noen fungerer godt, mens andre lukter det såpe av.
Det mest spennende er nok det som foregår inne på arenaen, mens utenfor tetter maktkampen seg til, samtidig som Hannos egentlige identitet og sanne potensial gradvis avdekkes.
Her er Denzel Washingtons Macrinus en av de mest sentrale brikkene, og det er en fryd å følge ham mens han snor seg rundt både keisere og senatorer med utspekulert kløkt.
ANMELDELSE: «Red One» mangler den nødvendige julemagien
Publikumsfavoritten Pedro Pascal er også god som en krigstrett general som begynner å tvile på Romerrikets fremtid, selv om rollen hadde fortjent litt større plass.
Gjensynet med Connie Nielsens Lucilla utgjør en stor del av filmens emosjonelle kjerne, og den uunngåelige gjenforeningen mellom mor og sønn skildres heldigvis med en behersket tilbakeholdenhet.
Ikke ett kjedelig minutt
Irske Paul Mescal («Normal People», «Aftersun», «All of Us Strangers») har få problemer med å bære filmen på sine velbygde skuldre.
Han har kanskje ikke helt den samme magnetiske tiltrekningskraften som Russell Crowe hadde i sine glansdager, for hans Oscar-vinnende prestasjon som Maximus var noe helt spesielt.
Mescal gjør likevel en utmerket hovedrolle, både når den krever formidling av indre nyanser i stille stunder og kraftfullt muskelspill på gladiatorarenaen.
De mange slagscenene derfra (og andre steder) er preget av oppfinnsomme blodigheter, der noen av dem er så fantasifulle at de har lite eller ingenting med det faktiske Colosseum å gjøre.
Det har blant annet aldri svømt haier der, men man må medgi at det ser tøft ut! Fullt så bra er ikke en gruppe CGI-animerte gladiatoraper (!) tidligere i filmen, som er et uheldig feiltrinn.
ANMELDELSE: «Tre menn til Vilma» er en varm og fornøyelig julekomedie
Samtidig føles det ikke som at John Mathiesons bilder, storslåtte som de enn er, formidler gladiatorarenaen med helt den samme graden av undring og nysgjerrighet som i den første, som han også filmet.
Det er ingen scener i oppfølgeren som matcher den hvor Maximus kommer inn og tar inn over seg den enorme størrelsen av Colosseum, mens kameraet spinner rundt ham.
Kampene har imidlertid mye av den samme spenningen og intensiteten, for Ridley Scott vet å gi publikum brød og sirkus, og gjør at det er få kjedelige minutter blant filmens 148.
ANMELDELSE: «Askepote» er litt stiv i pels og mimikk
«Gladiator II» blir kanskje ikke det samme popkulturelle fenomenet som forgjengeren var, men filmen er god nok til å kunne underholde blodtørstige horder med voldsom dramatikk og forrykende kamper.
