PÅ MAX OG TVNORGE FRA 1. DESEMBER: «Nissesvingen» er en kjapp og fjasete julekalender hvor et knippe norske komikere og kjendiser får leke seg i velkjente adventsrammer.
ANMELDELSE: Snøsøsteren – Rommer julegleder og sorger
Det er humørfylt og fullt av sjangerskråblikk, men for meg klarer serien bare glimtvis å begeistre med juletull og nisseeventyr. Og allerede etter syv luker melder det seg slitasje i både parodiske trekk, fortellergrep og hastige kjendisbesøk.
I bunnen av konseptet ligger en godlynt hyllest til 30-årsjubilanten «The Julekalender», og manusforfatter Steffan Ludvigsen forsyner seg godt fra inspirasjonskilden. En sengeliggende gammel nisse synger på siste verset. Han må reddes av tre yngre nisser på oppdrag. De samme skuespillerne bekler både nisser og ektepar. Det er en rufsete sjarm i kulisser og kostymer. Det er humoristiske låter, det er parykker, det er sprit og Ivar Nergaard leverer en ru fortellerstemme.
Denne lett nostalgiske adventsmiksen krydres med slapstick, rølp, groviser, kjendiser og popkulturelle poeng.
Men med kalenderens repetitive format, og en episodelengde på elleve raske minutter, så blir det mye en skal innom i hver luke. «Nissesvingen» får lite tid til å bygge engasjerende rollefigurer og en fengende historie å henge all den varierte underholdningsdekoren på. I hvert fall ut fra de syv første episodene denne anmeldelsen er basert på.
Nisser på redningsoppdrag
Selveste julenissen er skikkelig syk. En magisk medaljong fra internett kan muligens våre redningen. Den medaljongen er på vei i posten, og skal hentes på nærmeste hentested – en avsidesliggende bensinstasjon.
Nissen Judas (Selda Ekiz) sender de tre litt udugelige nissene Rolf (Morten Ramm), Trond (John Brungot) og Jerry (Calle Hellevang-Larsen) på oppdrag for å hente medaljongen, men hun har også en egen mystisk juleplan på lur.
Samtidig har den nevnte bensinstasjonen dårlig omsetning etter at hovedveien ble lagt i tunnel. Eierne Hans (John Brungot) og Ella (Calle Hellevang-Larsen) snuser på pensjonisttilværelsen, men blir overtalt til å satse sparepengene på en kjendisbasert julekalender.
ANMELDELSE: Cross – fenger som seriemorderkrim
Det gjør at nesten hver episode får stasjonsbesøk, og den innledende gjestelisten inkluderer Jon Almås som bingovert, Gaute Ormåsen som trubadur og Fetisha Williams som kursholder. Dette er korte besøk hvor situasjonskomikken kun får et par scener før vitsen gjerne lander med et fakturapoeng.
Gjentagelser er en viktig del av TV-kalenderspråket, men jeg skulle gjerne sett at akkurat disse kjendisbesøkene fikk litt mer å spille på, og mer tid til å la humoren utfolde seg, før regningen kom.
Julekalender med landeplagepotensial
Serien har flere vitser som går igjen, både med slapstick, groviser og noen lavthengende humorfrukter om postgangens rike reiseliv. Her er det en leken tone som spesielt Calle Hellevang-Larsen og John Brungot bruker kreativt til munnrapp flørting og gøyal gladvold.
Det er også landeplagepotensial i replikker og låter. Morten Ramms nisseleder Rolf har en blanding av påståelig naivitet og bedagelig latskap som skaper en del svorske vendinger det er lett å humre av.
De musikalske innslagene både hyller, lener seg på og tuller med velkjent popmusikk. «Julefyllekule», med Snorre K. Monson på nissefestbesøk, har nok allsangfaktor og snert i teksten til å få noen støvler til å danse utover advent. Og det er allerede sluppet en musikkvideo som viser at det er mer partymusikk i kommende luker.
Etter sju episoder er «Nissesvingen» stappet full av lettbent og nostalgisk førjulsfjas som treffer sånn helt midt på juletreet. Seriens kjappe rytmer og korte snutter er som skapt for festlige enkeltscener, siterbare humorfraser og lett deling på sosiale medier, men «Nissesvingen» svinger ikke som helhetlig adventsserie.
«Nissesvingen» har premiere på Max og TVNorge 1. desember. Anmeldelsen er basert på 7 av 24 episoder.
