PÅ KINO: 8. NOVEMBER 2024: Regissør Charlotte Bloms «Tre menn til Vilma» markedsføres som «Årets store julefilm», noe som kanskje vil være litt misvisende for de som dermed venter seg store mengder glorete nisse-kitsch.
Jule-estetikken holdes nemlig forholdsvis diskré i bakgrunnen, både i historien, på lydsporet og i fotograf Askild Edvardsens vinterlige scope-bilder.
ANMELDELSE: «The Diplomat» S2 er en fengende godbit
Den såre og snodige historien har imidlertid en tematikk rundt sorg, savn, vennskap, kjærlighet og andre sterke følelser som gjerne melder seg hos mange i tiden før jul.
Filmen skildrer også det faktum at ikke alle er like komfortable med mellommenneskelige relasjoner, som hovedpersonen Vilma er et eksempel på.
Charlotte Blom («Staying Alive», «Dianas bryllup», «Pørni») har laget en varm og fornøyelig julekomedie med mørke tendenser, basert på Gudrun Skrettings suksessroman fra 2020.
ANMELDELSE: «Ljósbrot» er en nydelig film fra Island
En avgjørende faktor, er Kjersti Dalseides tørrvittige hovedrolle, som også rommer figurens sårhet.
Om denne versjonen av Vilma vil matche boklesernes indre bilder, gjenstår å se, men hun fremstår i hvert fall som en god representant for ensomme sjeler som bærer på noe vondt.
Tiltrukket av prest
Einstøingens vei ut av skallet er et kjent tema fra flere filmer, som «Ikuru», «Finding Forrester» og «Elling», men denne nye er slett ikke verdiløs av den grunn.
Vilma Veierød (Kjersti Dalseide) er en 35 år gammel kulturskolelærer som bor for seg selv i Asker, i huset hun vokste opp i.
Hit kommer presten Ivar (Tobias Santelmann) og patologen Robert (Ole Christoffer Ertvaag) med budskap om at hennes ukjente far er død, og et brev han har etterlatt seg, som forklarer hvorfor de ikke har hatt kontakt.
Vilma føler seg tiltrukket av den kjekke presten og slår derfor til på hans tilbud om å være hennes sjelesørger, selv om hun egentlig ikke føler noen sorg.
Samtidig kommer hun til stadighet i kontakt med den pågående patologen, av litt søkte grunner som filmen selv skal få forklare.
ANMELDELSE: «Nr. 24» er en spennende og troverdig krigsthriller
Andre viktige historietråder, er Vilmas forhold til den livlige og superpositive kollegaen Sølvi (Henriette Steenstrup), og den unge pianoeleven Amdi (Metin Niazi), som sliter med både motivasjon og konsentrasjon i forkant av kulturskolens store julekonsert.
Humørfylt regi
Det er altså flere elementer som kjemper om plassen i denne historien, men Maren Skolems effektive manus veksler fint mellom dem.
Deler av humoren blir riktignok mer rutinepreget enn lattervekkende, som patologens stadige Tourettes-tics og Vilmas dagdrømmer om presten, som kanskje er litt utbrukte grep.
Heldigvis er det lett å like filmens nyanserte stemninger, der det er plass til både skjemt og alvor, uten at de skygger for hverandre.
Både Ertvaag og Santelmann spiller ganske enkle figurer, men får spillerom til å utdype dem litt, mens vår alles Henriette Steenstrup liver opp sine scener som Sølvi i kjent stil.
ANMELDELSE: «Woman of the Hour» er en god film med feil fokus
Alle gir Kjersti Dalseide den sparringen hun trenger i sin første hovedrolle på film. Hun lykkes med å gi Vilma en reservert og tilknappet personlighet med et mørkt bakteppe som tilfører historien en dyster dimensjon.
Det forklarer blant annet hvorfor hun er så opptatt av «mikromort», en måleenhet for sannsynligheten for akutt død.
Charlotte Bloms humørfylte regi lar imidlertid ikke det triste overskygge optimismen og den gode viljen som ligger bak både Vilma og de andre figurenes handlinger.
ANMELDELSE: «Don’t Move» er en enkel og tettpakket overlevelsesthriller
«Tre menn til Vilma» er god nok til at produsentene Cornelia Boysen og Synnøve Hørsdal kanskje også bør snuse på Gudrun Skrettings oppfølgerbøker, «Din Vilma» (2022) og «Vilma for alltid» (2024).
