PÅ KINO FRA 22. NOVEMBER 2024:
Applaus! Stående applaus!
Lar du deg ikke rive med av «Wicked», avskyr du enten musikaler, eller så er du et bittert og sint menneske som hater å le.
Var det litt for bastant? Kanskje – men filmadapsjonen av den bejublede Broadway-musikalen er en begivenhet av de sjeldne!
Dette er den virkelige historien om den beryktede onde heksa fra Vest, kjent fra «Trollmannen fra Oz». Og filmen er et fargesprakende fyrverkeri av et eventyr med satirisk brodd, som leverer høydepunkt etter høydepunkt.
Cynthia Erivo er intet mindre enn fabelaktig som den grønne hovedrollen Elphaba, som hun spiller med en tilbakeholdenhet som gjør det desto mer magisk og gripende når følelsene bryter ut.
Og om hun ikke hadde det allerede, gir jeg herved Ariana Grande status som levende legende for sin prestasjon som Glinda den gode.
Det er rett og slett dritgøy å se henne i rollen som Elphabas overfladiske, selvopptatte og sykt populære rival, som aldri er mer enn et hårkast unna å få det som hun vil.
Hvis du, som meg, elsker sceneoppsetningen av musikalen vil du ikke gå skuffet ut av kinosalen. «Wicked» er musikal med stor M, og tar oss med inn i en sprudlende, storslagen og velkoreografert verden av fengende låter, store stemmer og morsomme dansetrinn.
Noe fælt skjer i Oz
Verdenen vi får bli med inn i er Oz, før Dorothy kom på en snarvisitt fra Kansas. Her møter vi den onde heksa fra Vest da hun var en jente som het Elphaba, som ble utstøtt og mobbet på grunn av hudfargen sin.
Når hennes magiske evner uventet gir henne en plass på Shiz universitet, tør Elphaba så vidt begynne å drømme. Om hun bare er god nok vil hun kanskje få møte den fantastiske trollmannen fra Oz, som kan degrønnifisere henne slik at hun endelig vil passe inn.
Men når Elphaba må dele rom med skolens yndling, den elskede, godhjertede Galinda, blir det trøbbel. For Galinda hadde jo blitt lovet en suite helt for seg selv!
I tillegg er det større og dystrere ting i gjerde, for under overflaten er det noe fælt som skjer i Oz.
Får rom til å puste
Winnie Holzman, som skrev den originale musikalen sammen med Stephen Schwartz, står for filmmanuset sammen med Dana Fox («Home Before Dark», «Cruella»), mens Jon M. Chu («Crazy Rich Asians», «Into The Heights») har regi.
Gjennom to filmer har de omtrent doblet musikalens spilletid for å gi historien mer rom til å puste enn man har tid til i en teateroppsetning. Dette er altså første akt av musikalen, «Wicked – Part 1», og jeg setter pris på at filmskaperne ikke har forsøkt å skvise hele handlingen inn i én film.
Det gir plass til en mer nyansert karakterutvikling, der vi har tid til å bli ordentlig kjent med rollefigurene, uten å måtte kutte musikalnumre. Filmen tar seg tid til å vise oss mer av hvordan Elphaba forsøker å lære å kontrollere kreftene sine, og gir oss tilbakeblikk fra den traumatiske barndommen.
Regissør Jon M. Chu yter sceneoppsetningen rettferdighet, med store musikalnumre der Stephen Schwartz sine låter får skinne i all sin overlessede og humoristiske prakt.
Flere av numrene blir også utvidet. «Dancing Through Life», der «Bridgertons» største kjekkas Jonathan Bailey storkoser seg i rollen som den tilsynelatende overfladiske prinsen Fiyero, har for eksempel fått et større dansestrekk som er en ren fryd å se.
Og i «Popular» får Ariana Grande all den plassen hun trenger for å gjøre hiten til et ikonisk musikalnummer, der hun virkelig får vist frem hvilket komisk talent hun er. Det er altså så gøy!
En visuell fest
«Wicked» sparer ikke på noe. Joa, det er ting å plukke på. Innimellom er det for eksempel litt smårusk med de CGI-animerte elementene, men jeg bryr meg ikke. Overlesset, frodig og kreativ er stikkord for den visuelle festen av en film.
Regissør Jon M. Chu har fått Christopher Nolans faste produksjonsdesigner, Nathan Crowley, med på laget. Filmer som for eksempel «The Dark Knight»-trilogien, «Interstellar» og «The Prestige», har en ganske annen stil og fargepalett enn den vi finner i «Wicked».
Men Crowley står også for produksjonsdesignet på mer fargesprakende filmer som «The Greatest Showman» og «Wonka», og i «Wicked» inkorporerer han estetikken fra den originale «Trollmannen fra Oz» fra 1939.
Ved å bygge videre på, men også bevare noe av det gamle uttrykket, har Crowley gitt de storslagne settene en følelse av å være nettopp det – sett. For noen vil det kanskje være fremmedgjørende, men jeg synes det kler filmens lekne fantasiverden.
Det gjør også de fantastiske kostymene, som jeg tipper Paul Tazewell («West Side Story», «Hamilton») vil motta en Oscar-nominasjon for. Her er det utrolig mange gøyale detaljer å kose seg med!
En maktdemonstrasjon
Den originale musikalen er fra 2003, og den er igjen løst basert på romanen «Wicked: The Life and Times of the Wicked Witch of the West» fra 1995, men tematikken fremstår som like aktuell i dag: Hvem er det som skriver den offisielle varianten av vår felles historie? Og hvorfor liker vi så godt å ha noen å hate?
Cynthia Erivo er sterk som det bankende hjertet i denne delen av fortellingen. Hennes skildring av hvordan det er å ikke passe inn, ønsket om å bli akseptert og sist, men ikke minst hennes opprør mot å følge samfunnets smale spilleregler, er rørende.
Og når den tårefremkallende «Defying Gravity» runder av denne første akten av «Wicked», fremfører Cynthia Erivo låta som den maktdemonstrasjonen den skal være. Brava!
«Wicked» kommer også med norske stemmer. Anmeldelsen er basert på original tale.
