PÅ NETFLIX FRA 12. DESEMBER: Premisset for den nye norske Netflix-serien «La Palma» er godt egnet for sydenferiefrykt og katastrofefascinasjon.
ANMELDELSE: Ringenes Herre: Slaget om Rohan – Føles godt å være tilbake
Det er jul, soltørste nordmenn strømmer til Kanariøyene og på idylliske La Palma begynner naturen å røre på seg. Trusselen er vulkanutbrudd og en påfølgende gigantisk tsunami som kan skape enorme ødeleggelser.
I dette høyspente scenarioet følger vi en norsk familie, handlekraftige vitenskapsfolk, tunghørte ledere og UDs kriseberedskap i Norge. Alle perspektivene følger katastrofefilmens ganske så forutsigbare mønster og rytmer. Og det ligger til rette for både voldsomme naturkrefter og flere menneskelige rystelser i det krisene eskalerer.
Som katastrofeserie faller «La Palma» mellom to stoler når katastrofefilmens veletablerte spenningskurver strekkes ut over fire episoder, uten at dramaseriens menneskelige nærhet får nok plass til å gripe ordentlig tak med familietrøbbel, kjærlighet og en rekke umulige valg.
ANMELDELSE: Skeleton Crew – Spielberg-kraften er sterk
Rollegalleri og menneskelige utfordringer er velspilt fra en gjeng knallgode skuespillere, men gode tilløp til interessante konflikter og relasjoner blir redusert til effektivt drivstoff for krisemaksimering når øyen koker over og formeloppskrift, melodrama og overdrevne usannsynligheter tar over handlingen.
Fra askefast til tsunami-flukt
I tråd med sjangeren er det selvsagt en handlekraftig vitenskapsperson som oppdager en usannsynlig fare, og prøver å få sjefer og politikere til å skjønne alvoret.
Marie Ekdal (Thea Sofie Loch Næss) er stipendiat ved La Palmas geologiske institutt. Hun oppdager uvanlig aktivitet og frykter at noe katastrofalt er i ferd med å skje. Hun prøver å få sjefen Alvaro (Jorge De Juan) til å slå alarm, men han har tidligere brent seg på å rope ulv, og er engstelig for mangel på bevis og for konsekvensene av mulig panikk på øyen.
Det norske juleferieperspektivet kommer fra bassengkanten. Anders Baasmo og Ingrid Bolsø Berdal spiller Fredrik og Jennifer som for syvende året på rad feirer julen på La Palma, sammen med barna Sara (Alma Günther) og Tobias (Bernard Storm Lager). Det er flere underliggende spenninger i familiens ønsker og håp for juleferien, og firkløveret gir serien en bred inngang til hvordan katastrofe kan påvirke valg, frykt og desperate handlinger for vanlige folk i en vanvittig situasjon.
Valgene blir også vanskelige for Jens Uvdal (Thorbjørn Harr). Han jobber hos UD og får tidlig informasjon om at situasjonen raskt kan endre seg fra askefaste turister til full tsunami-flukt på Kanariøyene. Det kan ramme folk han elsker, men han har ikke lov til å varsle på privaten, da det kan føre til en livsfarlig evakueringspanikk.
«La Palma» stiller noen interessante spørsmål om hvem vi blir og hva vi gjør når ødeleggelse truer oss og våre nærmeste, men disse perspektivene føres raskt over i det spenningsjagende underholdningslandskapet.
Serien er også i overkant kunstig i et par av forviklingene, og litt for tung på hintingen enkelte steder, noe som gjør at det menneskelige dramaet ikke svinger så godt som det kunne gjort.
Katastrofeserie med popkornkraft
Fra 90-tallsbuldreren «Dantes Peak», via den iskalde favoritten «The Day After Tomorrow», til sommerens tornadosuksess «Twisters» – jeg finner ofte stor underholdningsglede i katastrofesjangerens overdrevne, elleville og formelbaserte popkornkraft.
«La Palma» har også en jevn strøm av denne kraften, og kan sine sjangertriks. Den livsfarlige trusselen etableres uhyggelig fra første feriescene, og de stadig villere eskaleringene får sine naturlige plasser i manuset til Harald Rosenløw Eeg og Lars Gudmestad.
Det gjør at «La Palma» underholder meg jevnt med velkjente attraksjoner. Riktignok blir det ikke på langt nær så spektakulært som når de største blockbuster-filmene drar på i kinomørket, men regissør Kasper Barfoed («Kastanjemannen») og effektmakerne sørger for å gi effektivt skjermliv til både vulkan, lava og monsterbølge.
Manuset lykkes ikke like godt i forsøket på å fylle ut det filmvennlige grunnplottet med TV-seriens muligheter for engasjerende rollegalleri, bakenforliggende drama og et større fokus på hva som skjer med oss mennesker i møte med naturkatastrofens nådeløse uunngåelighet.
Med katastrofefilmens sjablong godt synlig i seriens oppbygging og utforming, opplever jeg «La Palma» mer som en omstendelig fortalt katastrofefilm enn en serie som klarer å bruke episodeformatet til å gjøre noe særegent og helhetlig annerledes med sjangeren. Forsøkene på tematisk alvor holdes i overflaten, og den innledende smaken av dramaseriens jordsmonn blir skylt bort før den får satt ordentlig preg på handlingen.
Men et fengende premiss, en frisk start og god sjangergjennomførelse gjør at det likevel blir severdig å se den norske sydenjuleferien smadres med Hollywood-inspirert sans for katastrofesensasjoner.
«La Palma» har premiere på Netflix 12. desember. Anmeldelsen er basert på alle 4 episodene.
