PÅ KINO 6. DESEMBER 2024: Jeg heier på tøffe thrillere som tilsynelatende ikke har noe annet eksistensgrunnlag enn å fremprovosere kvalmefornemmelser med neglebitende spenning.
«Strange Darling» er nettopp en slik film, tydelig inspirert av amerikanske 1970-talls-thrillere som «Motorsagmassakren», «I Spit on Your Grave» og «Last House on the Left».
LES: Her er Filmpolitiets 10 julefilmfavoritter
Den starter til og med på en lignende måte som i «Motorsagmassakren» (1974), nemlig med en tørr nyhetsstemme som annonserer at det vi skal se, er basert på virkelige vitnesbyrd og politirapporter.
Det stemmer heller ikke denne gangen, men forsterker illusjonen om at denne seriemorder-historien kunne vært hentet fra virkeligheten.
Regissør og manusforfatter JT Mollners film har sine fremste styrker i den visuelle stilen, den smarte dramaturgiske strukturen gjennom seks kapitler og to skuespillere som virkelig selger ideen om hovedfigurenes blodige katt-og-mus-lek med hverandre.
Byr på flere slemme overraskelser
Filmens anslag med en ung, skadet kvinne på rømmen fra en bevæpnet forfølger levner liten tvil om hva som er i ferd med å skje.
ANMELDELSE: «Snøsøsteren» ser helt nydelig ut
Fortekstene krediterer Willa Fitzgerald som «The Lady», mens Kyle Gallners figur er oppført som «The Demon».
Så viser det seg at dette ikke er kapittel 1 og at resten av kapitlene heller ikke kommer i «riktig» rekkefølge.
Det er ikke første gang en film fortelles ikke-lineært, med «Citizen Kane», «Rashomon», «8 1/2», «Short Cuts» og «Pulp Fiction» blant mange eksempler.
Dette grepet gjør også denne gangen at vår oppfatning av historien vil endre seg underveis, og at man ikke nødvendigvis kan vite hvordan alt egentlig henger sammen før slutten.
ANMELDELSE: «Vaiana 2» er en overbevisende oppfølger
Underveis byr filmen på flere slemme overraskelser, og er en tett, liten sjangerlek som man kan både more seg med og vemme seg over.
Det lukter av 1970-tallet
Forteksten annonserer stolt at «Strange Darling» er skutt i sin helhet på 35 mm (KODAK VISION3 50D, 250D og 500T), som er et godt valg for denne typen film.
Det mer oppsiktsvekkende, er at fotografen er Giovanni Ribisi, den kjente skuespilleren fra blant annet «Friends», «Redd menig Ryan» og «Avatar».
Han har tidligere filmet og regissert noen musikkvideoer for den islandske artisten Jónsi og regissert en episode av sin egen serie «Sneaky Pete», men dette er første gang han har foto på en spillefilm.
Han kommer godt fra det med noen nøye utvalgte kameravinkler, grovkornede bilder og en sterk fargepalett som det definitivt lukter 1970-tall av, selv om historien er lagt til vår egen tid.
ANMELDELSE: «Our Little Secret» er fengende juletrash
Tidskoloritten heves også av en sentralt plassert knallrød 1978-modell Ford Pinto (sett i klassiske filmer som «Cujo» og «Top Secret!») og mystisk blomsterbarn-musikk av Z Berg, som understreker filmens koblinger til exploitation-sjangeren.
Velter forventninger
Willa Fitzgerald («Scream»-serien, «Reacher», «The Fall of the House of Usher») og Kyle Gallner («Veronica Mars», «American Sniper», «Scream», «Smile») briljerer i sine respektive roller.
Dynamikken mellom figurene bølger frem og tilbake mellom lavmælt nærhet og intense klimaks etter hvert som de ulike kapitlene utspiller seg.
Rollen deres stikker nok ikke veldig dypt, i hvert fall ikke i overført betydning (!), men «The Lady» og «The Demon» trenger uansett en følelse av troverdighet, noe skuespillerne makter å gi dem.
ANMELDELSE: «Nissesvingen» er en kjapp og fjasete julekalender
Det er også hyggelig å se veteranene Ed Begley Jr. og Barbara Hershey i rollene som et gammelt hippie-ektepar, selv om omstendighetene er desidert uhyggelige.
«Strange Darling» er ikke en film man koser seg med, men JT Mollner («Outlaws and Angels») trykker på de rette knappene for å psyke ut sitt publikum og velte våre forutinntatte forventninger.
